Vi ser på justismord: Liland saken

Den 24. desember 1969 klokken 10.45 ble John (Svalbard) Olav Larsen og Håkon (Lur) Edvard Johansen funnet drept i Glemmengata 73 i Fredrikstad. Begge ble funnet med store skader i hodet, og det var mye blod på åstedet.

Lille Helvete, Glemmengata 73.

Drapsvåpenet ble antatt å være en øks. Glemmengata var kjent som et sterkt belastet område med mye rus, og ble på folkemunne kalt for “Lille Helvete”.
Tre medlemmer av rusmiljøet ble pågrepet på vei til åstedet. To av dem ble sluppet fri, mens den tredje, Per Kristian Liland, ble altså pågrepet i nærheten av åstedet 24. desember 1969, like før kl. 12.00 og ble som siktet i saken varetektsfengslet den 27. desember.
Liland satt i varetekt fram til han ble dømt i Eidsivating lagmannsrett den 3. juli 1970.

I Lagmannsretten ble Liland dømt til livsvarig fengsel og sikring i inntil 10 år. Han ble dømt for forsettlig drap på Larsen, og han ble også dømt for drapet på Johansen, med den hensikt å skjule en straffbar handling.

Tidspunkt og alibi

Et vesentlig poeng i saken ble tidspunktet for når drapene ble begått. Per Liland kunne bare knyttes til drapene dersom de var begått den 22. desember om ettermiddagen eller kvelden.

En lokalt allmennpraktiserende lege, Mikael Frestad, ble tilkalt før Kripos’ tjenestemenn ankom Fredrikstad. Han var på åstedet litt etter kl. 12:00 og konstaterte at rigor mortis var inntruffet, (likene var altså kalde og stive), og anga derfor 24. desember 1969 som dødsdato for begge ofrene i den legeerklæringen om dødsfallene som ble utfylt noen dager senere.

På spørsmål i skjemaet om når skaden skjedde, er for begge ofrenes vedkommende angitt 23/12 – 24/12?.

I innledningen av etterforskningen ble det altså antatt at drapene hadde skjedd mellom 23/12 kl. 19.30 og 24/12 kl. 02.00.

Retten så bort fra viktige bevis

Høyesterettsadvokat Alf Nordhus

De rettsoppnevnte sakkyndige hevdet imidlertid at drapene kunne ha blitt begått den 22. Dette til tross for at flere vitner hevdet at de avdøde var sett i live og at det var registrert aktivitet på den angitte adressen på et senere tidspunkt.

Retten fant til tross for disse overveldende bevisene, at Per Liland hadde begått drapene den 22. desember.

Advokat Alf Nordhus, som representerte Liland som forsvarer, anket saksbehandlingen og straffeutmålingen til Høyesterett. Anken ble forkastet den 28. november 1970.

Forsøk på gjenopptagelse

Liland, ved Alf Nordhus, begjærte saken gjenopptatt den 27. desember 1971.

Sten Ekroth, en av de som sammen med sin forlovede Vibeke muliggjorde frifinnelsen av Liland.

I begjæringen ble det vist til en dokumentsamling på over 1700 sider som var utarbeidet av Sten og Vibeke Ekroth og som også inkluderte lydbåndopptak av vitner som forklarte at de avdøde var blitt observert etter at drapene skulle ha blitt begått.

Den svenske popmusikkmanageren Sten Ekroth var på forlovelsestur med sin forlovede Vibeke og kom noe tilfeldig til å spille en viktig rolle for den dokumentasjonen som senere dannet grunnlag for begjæring om gjenopptakelse. Paret var nyforelsket, og ville dokumentere alt de opplevde. Derfor hadde de med seg båndopptager og satte den på under rettsmøtene. De fulgte saken nøye og oppfattet Liland som uskyldig.

Gjenopptakelselsbegjæringen ble avslått av Eidsivating lagmanssrett den 7. mai 1975. Avgjørelsen ble påklaget til Høyesterett, men avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 5. mars 1976.

Dommen sones

Per Liland sonet fengselsstraffen frem til 22. juni 1983, da han ble overført til sikring. Sikringen varte fram til dommens maksimalstraff den 22. juni 1993.

Gjenopptakelsesbegjæring

Dagen etter at sikringsdommen utløp, den 23. juni 1993, fremsatte Liland på ny begjæring om gjenopptakelse av straffesaken. Saken ble fremmet av advokatene Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz, som senere ble oppnevnt til forsvarere i gjenopptagelsessaken.

Grunnlaget for gjenopptakelsen
En avgjørende faktor for at Liland ble dømt var at tidspunktet for drapene var satt til den 22. desember. Flere indisier tyder på at de skjedde den 23. eller 24. desember, da Per Liland ikke kan knyttes til åstedet.

Nye medisinsk sakkyndige
Analyser av blodet til de avdøde viste at Larsen hadde en alkoholkonsentrasjon på 2,3 promille på dødstidspunktet, mens Johansen var uten alkohol i blodet. Den 22. desember var det en fest på åstedet og det ble konsumert mye alkohol. Begge de avdøde ble karakterisert som alkoholikere, og det ble antatt at begge var beruset under festen. De opprinnelige medisinske sakkyndige (dr. med. Jon Lundevall og dr. med. Johan Chr. Giertsen), som påtalemyndigheten hadde støttet seg til, konkluderte derfor med at Johansen måtte ha levd minst 13 timer etter at han ble påført skadene. Uttalelser fra nye medisinsk sakkyndige ga ikke noen støtte til teorien om at Johansen kunne ha levd flere timer etter at han var blitt påført skadene. Det ble dessuten opplyst at de to opprinnelige sakkyndige hadde vært uenige om tidspunktet, uten at dette kom fram i rettssaken. Det var også kommet fram at det var funnet blod på åstedet som ikke var størknet.

Vitneforklaringene
Da Per Liland ble dømt ble det ført flere vitner som mente å ha sett de to drepte etter den 22. desember. Retten valgte å se bort fra disse forklaringene. Sten og Vibeke Ekroth hadde i ettertid avhørt flere vitner som også hevdet det samme. I tillegg ble det ved gjenopptakelsen fremført ytterligere vitner som kunne bekrefte at de avdøde var i live etter den 22. desember.

Rekvisisjonen i Larsens lomme
Det var nå kommet fram at politibetjentene Hageløkken og Restad, som undersøkte drapsstedet, hadde funnet en matrekvisisjon i Larsens baklomme. Rekvisisjonen var utstedt av Fredrikstad kommune, sosialkontoret, og var pålydende kr. 65,-. Rapporten opplyser at rekvisisjonen hadde nr. 121013, og at den var datert 23. desember 1969.

Denne viktige opplysningen hadde påtalemyndigheten unnlatt å legge frem i retten. Denne opplysningen alene ville vært nok til å frikjenne Per Liland i første instans.

Ved nærmere undersøkelser i ettertid har det vist seg at rapporten inneholdt en rettelse av datoen fra den 23. til den 22., og rekvisisjonsnummeret var endret fra 121013 til 121031.

Selve rekvisisjonen er forsvunnet, og Fredrikstad sosialkontor har heller ikke funnet noen kopi av rekvisisjonen.

Saken blir gjenopptatt

Eidsivating lagmannsrett besluttet ved kjennelse den 29. april 1994 at saken skulle gjenopptas. Påtalemyndigheten påkjærte avgjørelsen, men kjæremålet ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 2. september 1994.[1]

Frikjennelsen

Det ble så tatt ut ny tiltale mot Liland. Forut for hovedforhandlingene hadde påtalemyndigheten meddelt at den ville legge ned påstand om full frifinnelse. Saken ble behandlet den 21. november 1994. Uten noen bevisførsel avsa Eidsivating lagmannsrett samme dag dom om full frifinnelse.

Erstatning

Per Liland fremsatte den 20. desember 1994 krav om erstatning etter straffeprosesslovens § 444 og § 446. Eidsivating lagmannsrett tilkjente ham erstatning for økonomisk tap på kr. 2 900 000,- , for fremtidig økonomisk tap på kr. 840 000,- og for oppreisning på kr. 10 000 000,-, tilsammen kr. 13 740 000,-.

Utmålingen av oppreisningsbeløpet ble påklaget av påtalemyndigheten til Høyesterett. Avgjørelsen ble deretter påklaget av Liland. Ved Høyesteretts kjennelse av 3. juli 1995 ble begge kjæremålene forkastet. ble begge kjæremålene forkastet.

Det hører med til historien at Norske myndigheter var så smålige at de forsøkte å kreve betaling for “Kost og losji” for de årene Liland satt feilaktig fengslet, dette kravet ble etterhvert avsluttet.

Per Kristian Liland døde 19. desember 1996 i Fredrikstad. Han ble frikjent i 1994, etter at fengselsdommen var sonet ferdig.

Etterspillet av justismordet

Like etter lagmannsrettens beslutning om å gjenoppta saken, den 30. mai 1994 innga Tore Sandberg, på eget initiativ, anmeldelse til Riksadvokaten mot syv navngitte personer:

  • Rolf Harry Jahrmann (Kripos – etterforskningsleder)
  • Roar Martinsen (Kripos – etterforsker)
  • Håkon Wiker (Aktor – Statsadvokat)
  • Liv Daae Gabrielsen (Politifullmektig, Fredrikstad politikammer – Hevdet at et av forsvarets vitner var «erklært sinnssyk», på tross av at dette ikke var tilfelle).
  • Johan Giertsen (Sakkyndig – professor i medisin).
  • Iver Huitfeldt (Statsadvokat i Eidsivating – Unnlatt å forestå ny etterforskning på tross av nye bevis).
  • Morten Bjone (Statsadvokat i Eidsivating – Unnlatt å forestå ny etterforskning på tross av nye bevis).

Sammen med anmeldelsen lå en skriftlig fullmakt fra Per Liland til Tore Sandberg til å “treffe et hvert juridisk og rettslig skritt i sin videre behandling av øksedrapssaken”.

Riksadvokaten oppfattet derfor anmeldelsen som inngitt av Liland.

Selve anmeldelsen var på 19 sider, og var bilagt en 143 siders dokumentasjon.

Ankepunktene var bl.a. påvirkning av vitner; at aktor, politi og rettsmedisinere avga forklaringer for retten som de måtte vite var uriktige, samt at Statsadvokaten nektet ny etterforskning på tross av åpenbare, påviste feil.

Anmeldelsene ble alle henlagt. Dette skjedde ved beslutninger fra Riksadvokaten datert h.h.v. 9. juni og 13. juli 1994.