Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Sist oppdatert lørdag, 9 ,apr, 2022 12:47 av Redaksjonen
Angrepet på Norge og Danmark i 1940 med kodenavnet Weserübung, var det tyske militære angrepet på de to landene tirsdag 9. april 1940 under andre verdenskrig. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst.
Det var et overraskelses-angrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola. Den tyske sendemannen Curt Bräuer tok kontakt klokken 4:00 om natten og kom til møte med Koht på Victoria Terrasse klokken 4:30. Bräuer overleverte et ultimatum på 19 maskinskrevne sider.
Bräuer krevde at det ikke skulle ytes motstand og full tysk kontroll over militæranlegg, kommunikasjon og fartøy i norske havner. Kravet ble avvist etter kort rådslaging i regjeringen. «Wir wollen unsere Selbständigkeit wahren» var Kohts beskjed til Bräuer. «Dann wird es Kampf geben, und nichts kann euch retten» svarte Bräuer.
Senkingen av Blücher
Norske styrker på Oscarsborg festning senket den tyske krysseren «Blücher» i Drøbaksundet. 
Dette forsinket ilandstigningen i Oslo og gav kongen, regjeringen og Stortinget tid til å unnslippe.
Angrepet var mulig fordi det norske nøytralitetsvernet var svakt, og at de tyske styrkene på forhånd hadde all vesentlig kjennskap om oppbygging og plassering av norske styrker.
Angrepets styrke var de fleste steder opptil et par tusen mann, og det var først etter at de første tyske styrkene hadde satt seg fast i de nødvendige brohodene at styrkene ble forsterket. Det norske forsvaret var i svært liten grad forberedt og trent på å møte en angriper av denne styrke og type, men der det var mulig forsøkte man å bekjempe de tyske angriperne, slik at resten av hæren kunne mobiliseres.
Regjering og de fleste av Stortingets medlemmer ble om morgenen 9. april evakuert til Hamar og videre til Elverum. Evakueringen fra Oslo skjedde med ekstratog klokken 07:00 fra Østbanestasjonen.
Foto: Atelier Rude
Toget ble satt opp etter initiativ av stortingspresident Hambro, han skal ha begynt forberedelsene straks meldingen om angrepet kom før midnatt.
Toget forlot Oslo få timer før byen ble besatt av tyske styrker og det passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass.
Toget stanset og ble evakuert på Lillestrøm mens bombeangrepet pågikk.
Hærens overkommando hadde forlatt byen litt etter klokken 8:00 og var klokken 11:00 installert på Eidsvoll landsgymnas.
9. april mistet regjeringen styringen med NRK i Oslo, men brukte kringkasteren på Hamar en tid og dessuten kortbølgesenderen på Vigra ved Ålesund.
Senderen på Vigra ble bombet og til slutt ødelagt av tyske fly. I Ålesund ga regjeringen i noen dager ut eget blad, blant annet med Kaare Fostervoll i redaksjonen.
Quislings statskupp
Vidkun Quisling annonserte sitt statskupp i forbindelse med det tyske angrepet på Norge under andre verdenskrig.
NRKs studio i Roald Amundsens gate var blitt stengt ned av en tysk vaktavdeling rundt halv seks. Tyskerne hadde sendt en egen Rundfunkeinsatztruppe med «Blücher», men da denne var ute av spill måtte mindre styrker avsees til formålet. Etter at sendingene ble stoppet ble NRK-studioet voktet av en enslig vaktsoldat.
Da Knudsen kom til NRK ble han avvist av den tyske vakten. Han dro så tilbake for å finne Scheidt, som i SA-uniform ikke hadde problemer med å komme seg inn. I resepsjonen ble han imidlertid stoppet av NRKs kontrollsjef Fritz Güthfeld, som valgte å tilkalle riksprogramsjef Olav Midttun.
Midttun stilte spørsmål ved hvem som hadde godkjent Quislings regjeringsproklamasjon. Scheidt svarte at dette var bestemt av tyske myndigheter, og viste frem et brev der det stod at han var im Sonderauftrag des Führers, «på Førerens spesialoppdrag». Scheidt hevdet så at han handlet på vegne av den tyske legasjonen, og fikk legasjonens kultur- og politiattaché, Werner Knab, til å ringe NRK-direktør Egil Sundt og bekrefte at Scheidt representerte «tyske sivile og militære myndigheter».
NRK-mennene aksepterte denne bløffen, og gjorde klart til at Quisling kunne komme på luften.
I de kaotiske forholdene dagen da krigen kom til Norge, så Quisling sjansen til å gripe makten etter at konge og regjering hadde forlatt hovedstaden. I en radiotale i NRK 9. april 1940, som ble opplest to ganger i løpet av kvelden, erklærte Quisling seg selv som Norges nye statsminister, og hevdet at videre motstand mot tyskerne var «nyttesløs».
Hvem var så Quisling?
Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling var en norsk offiser, diplomat og politiker. Han ledet under den tyske okkupasjonen av Norge en tyskstøttet regjering og ble etter frigjøringen i 1945 henrettet for landssvik. Han var forsvarsminister i to Bondeparti regjeringer (Senterpartiet i dag) 1931 til 1933, men ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen. I 1933 stiftet Quisling fascistpartiet Nasjonal Samling (NS), som i 1930-årene hadde begrenset oppslutning. Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling, som den første i verden, å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes ettersom tyskerne ikke var interessert i å støtte hans regjering. Vinteren 1942 kom han tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering, og med tittelen ministerpresident ledet han sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten den norske statsadministrasjonen resten av krigen.
Målet med Weserübung
Hovedmålet med Operasjon Weserübung var å besette Norge. Okkupasjonen av Danmark var et slags middel for å nå Norge.
Norge hadde i 1939 en stående styrke på 30.000 soldater fordelt på seks distriktskommandoer. Hærens soldater var utstyr med utdaterte 6,5 mm Krag-Jørgensen-rifler som vår gode våpen av den typen. Kanonene var gamle 75 mm kaliber. Det fantes lite maskinpistoler og granater, og ingen stridsvogner. Marinen hadde 70 små skip. Panserskipene «Eidsvold» og «Norge» var i 1939 verdens eldste i bruk. Kystartilleriet var i stor grad gammeldags. Flyvåpenet var ikke én forsvarsgren, i stedet hadde hæren og marinen hvert sitt flyvåpen.
Planleggingen av Weserübung begynte kort tid etter Vidkun Quislings besøk i Berlin før jul 1939. Her fremla han sitt syn på de norske myndighetene for Hitler og argumenterte for tysk støtte til et kupp i Norge. Quisling fant seg en meningsfelle i Alfred Rosenberg, som var leder for det utenrikspolitiske kontoret i det tyske nazi-partiet NSDAP. Man bør likevel ikke overdrive den tyske støtten til Quisling. Hitler stilte seg senere negativ til Quislings kupplaner, hovedsakelig fordi han følte han ikke kunne stole på nordmennene. En lekkasje ifra noen av de norske nasjonalsosialistene kunne ødelegge tyskernes overraskelsesmoment.
Hitler var opprinnelig lite opptatt av Skandinavia, men ble overtalt av marinens ledelse som ønsket å opprette baser på norskekysten slik at Storbritannia ikke kunne gjennomføre en effektiv blokade som under første verdenskrig.
Overbevist om trusselen fra de allierte mot Tysklands import av jernmalm, beordret Hitler den 14. desember 1939 den tyske overkommandoen om å begynne forberedende planlegging av en invasjon av Norge. Den forberedende planen ble navngitt Studie Nord og krevde kun én divisjon med tyske tropper.
Mellom den 14. desember og den 19. januar utviklet Kriegsmarine en utvidet versjon av planen, som fastslo to hovedfaktorer: at overraskelse var avgjørende for å redusere trusselen om norsk motstand og britisk innblanding. Den andre var å bruke raskere krigsskip i stedet for å bruke relativt langsomme handelsskip til å transportere troppene. Dette ville gjøre det mulig å okkupere alle målene samtidig, for transportskipene hadde kun begrenset rekkevidde. Denne planen krevde et helt armékorps, inkludert en bergdivisjon, en fallskjermdivisjon, en motorisert infanteribrigade og to infanteridivisjoner.
Angrepsstyrken var delt i fem grupper med flere av de største norske byene som mål:
- Gruppe 1: Ti jagere til Narvik med deler av 139. bergregiment.
- Gruppe 2: Den tunge krysseren «Admiral Hipper» og fire jagere til Trondheim med deler av 138. bergregiment.
- Gruppe 3: De lette krysserne «Köln», «Königsberg», «Bremse», «Brummer» og to torpedobåter med støttefartøyer til Bergen med enheter fra 159. infanteriregiment.
- Gruppe 4: Den lette krysseren «Karlsruhe», «Tsingtau» og en torpedobåt med enheter fra 310. infanteriregiment med støttefartøyer til Kristiansand. To minesveipere med 1. kompani fra 234. panservernbataljon dro mot Arendal.
- Gruppe 5: Den tunge krysseren «Blücher» og «Lützow», den lette krysseren «Emden», torpedobåtene «Möve», «Albatros» og «Kondor» og minesveiperne «R17», «R18»,«R19»,«R20»,«R22»,«R23»,«R24» og «R27» med enheter fra 307. infanteriregiment med støttefartøy mot Oslofjorden og Oslo.
- Gruppe 6: Fire (M1/M2/M9/M13) mineryddere/minesveipere til Egersund med et kompani fra 169. spaningsbataljon.
Planen gikk blant annet ut på straks å ta Norges konge til fange da man håpet at dette ville utløse en rask kapitulasjon.
Den 21. februar ble kommandoen for operasjonen gitt til general Nikolaus von Falkenhorst. Han hadde kjempet i Finland under den finske borgerkrigen og var derfor velkjent med krigføring i nordområdene. Falkenhorst fikk likevel bare kommandoen over landstyrkene, til tross for Hitlers ønske om å ha én samlet ledelse.
I første del av januar 1940 hadde Wehrmachts overkommando utarbeidet en grov skisse og 5. februar satte Hitler igang en egen planleggingsgruppe under ledelse av Kapitän Theodor Krancke. Tyskland hadde drevet lite etterretning mot Skandinavia i begynnelsen av krigen og før november 1939 var den ingen i etterretningen som arbeidet med Norge spesielt.
Opplysninger om Norge ble i 1940 samlet sammen med stort hastverk og etterretningen brukte alle slags kilder, inkludert guidebøker for turister og sjøkart. Den tyske marinen hadde i utgangspunktet ikke detaljkunnskaper norske havner og andre aktuelle landingssteder for soldater og materieller.
Eberhard Spiller var fra 1939 stasjonert ved legasjonen i Oslo som flyattache og hadde samlet en del nyttig informasjon. Den viktigste etterretning kom fra Luftwaffes rekognoseringsenhet Rowehl som fra stor høyde fotograferte farvann, havner og rullebaner. Rekognoseringsenheten fløy helt til Kirkenes med firemotors Focke-Wulf Fw 200 Condor fra flybaser i Østprøyssen.
‘Rowehl fløy også over Storbritannias Nordsjøkyst og marinebasen Scapa Flow. Rekognoseringen foregikk særlig fra februar 1940.
Kranckes gruppe kom etter tre ukers arbeid med en relativt detaljert plan. Planen innebar en samtidig besettelse av Oslo, Kristiansand, Arendal, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik. Tanken var at byene på kysten av Norge var relativt isolert slik at det var mulig ta kontroll over Norge ved å besette disse strategiske havnene.
Basert på hurtig planlegging og etterretning ga Hitler 1. mars ordre om invasjon av Norge. Direktivet for invasjonen la til grunn at verken Norge eller Danmark ville yte særlig vedvarende motstand. De tyske planleggerne var fullt klar over at det norske forsvaret var helt utilstrekkelig til å stanse et angrep fra sør: Styrkene var små, hadde lite opplæring, marinens skip var gamle, flyvåpenet var uten betydning og full mobilisering ville ta anslagsvis 12 til 14 dager. Norge hadde anslagsvis 20 fly som kunne yte noe motstand. Nye jagerfly var bestilt fra USA og Italia, og det ble arbeidet med oppgradering av stillingene ved Drøbaksundet. De tyske planleggerne konsentrerte seg i stedet om trusselen fra den klart overlegne britiske marinen.
Raeder poengterte 9. mars overfor Hitler at planen var i strid med tidligere lære om sjøkrig og var derfor avhengig av overraskelse og hurtighet. Planen innebar at de første angrepsstyrkene skulle fraktes med krigsskip. Marinens krigsskip hadde ikke kapasitet til å frakte alle våpen, ammunisjon og andre forsyninger til styrkene og straks britene var klar over hva som foregikk ville det være vanskelig for forsyningsskip å komme frem.
Krigsskipene i Narvik og Trondheim måtte også etterfylles med drivstoff for å komme seg tilbake til tyske havner. Forsyningsproblemet ble løst ved å etablere en «eksportgruppe» som skulle gi inntrykk av å være vanlige handelsskip på vei til Murmansk. Syv skip fra eksportgruppen skulle legge ut fra Hamburg med kurs mot Trondheim og Narvik før krigsskipene. Tre tankskip skulle seile for seg selv før invasjonen for å ligge klare. De tilsynelatende sivile skipene skulle legge ut tidligst seks dager før 9. april.
Krysseren «Blücher» og to mindre tyske marinefartøyer hadde til oppgave å trenge inn Oslofjorden og innta Oslo, Norges hovedstad. Blant annet skulle mannskapene ombord i «Blücher» sikre tysk kontroll over de styrende, politiske organene, som Stortinget, regjeringen og Kongehuset.
Klokken 04.21 norsk tid 9. april 1940 ble det åpnet ild fra både Kopåsbatteriet og Oscarsborg festning mot de tyske skipene og krigen var for alvor igang i Norge.
«Blücher» ble truffet og forliste, og mer enn 800 tyske soldater mistet livet. Hendelsen fikk avgjørende betydning; tyskernes angrep på hovedstaden ble forsinket og ga kongen og regjeringen mulighet til å flykte.
Ingen regulær mobiliseringsordre gikk ut i radio og aviser 9. april. Kirkeklokkene ringte ikke, men det skjedde et spontant, instinktivt fremmøte av våpenføre nordmenn, innrullerte og ikke innrullerte, på mobiliseringssteder og andre passende steder. Det var mobiliseringspliktige som betraktet overfallet som mobiliseringsordre, og det var frivillige som kjente det forpliktende å forsvare landet. Regjeringen hadde valgt «stille» mobilisering pr. brev med fremmøte 11. april.
De tyske styrkene lammet straks større deler av den spontane norske mobiliseringen. Store lagre falt i tyske hender, faktisk ble tyske marinegaster i Narvik (ifra de senkede tyske jagerne) utstyrt med norske uniformer.
General Otto Ruges operasjonsplan gikk ut på å sinke den tyske fremrykkingen inntil de allierte nådde fram med sin hjelp. Styrkene skulle føre «oppholdende forsvar», dvs de skulle trekke seg tilbake til en linje Dokka – Lillehammer – Rena, der nordmennene skulle forsøke å holde stand mens de allierte gjenerobret Trondheim ved en knipetangsmanøver fra utgangspunktene Åndalsnes og Namsos. En første kamplinje ble etablert på høyde med Hønefoss – Kongsvinger.
Etter at Oslo var okkupert, kontrollerte regjeringen en kringkaster på Hamar. Da Ålesund kystradiostasjon ble brukt i kommunikasjon med Storbritannia, ble den og Vigra kringkaster bombet av tyske fly.
I Berlin mottok en «euforisk» Hitler en gratulasjon og prising fra Benito Mussolini, som skrev at «Bare slik kan en krig vinnes!»;
Hitler selv fortalte ekstatisk til Alfred Rosenberg at «Nå kan Quisling danne sin regjering! Vi får være glade for at den flyktende regjeringen ikke hadde slept ham med seg.»
