Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Sist oppdatert fredag, 17 ,des, 2021 01:06 av Redaksjonen
Noen nekter å la den ulovlige hjemmebrentkulturen dø ut – selv om både bot og fengsel truer.
Akkurat nå er det aktivitet i kjelleren i ett hus på Toten. En mann bærer rundt på en stor hvit dunk, en slange og en svær metallkjele. Den siste resten av årets blanding av sukker, gjær og vann skal brennes. Julen nærmer seg. og denne mannen er godt i gang med juleforberedelsene.
Årets sprit ser ut til å bli på rundt 95 prosent. Mannen, som vi har kalt Bjørn, står og peker tydelig stolt på en glassylinder med en slags måler oppi.
Men jeg har ikke smakt ennå sier han.
Mange tar seg en karsk mens de ser dråpene komme ut av apparatet. Denne prøveslurken på årets hjemmebrent blir nok på en av bygdefestene i romjula, hvis de blir noe av nå i disse coronatider, Uansett det er jo kjekt med hjemmelaget juledram om man må holde seg hjemme også.
Det har blitt en fin juletradisjon – å brenne en skvett med brennevin. Bjørn suger i slangen – en hevert – for få over de siste literne med sats fra dunken over i kjelen. For få år siden hadde han egentlig ikke peiling på hjemmebrenning. Og det har han vel fortsatt ikke. Bjørn kan vel kalles amatørdestillatør, en en ekte hjemmebrenner.
Han vet at hjemmebrenningen kan gi ham bot, eller i verste fall fengsel, men det er en sjanse han er villig til å ta. Bjørn er av den typen som har drukket en god del «hembrent» opp gjennom ungdomsårene. Mye dårlig sprit. Mye god sprit. Han har definitivt kjøpt sin andel av femlitersdunker med HB.
Apparatet slås på. Etter noen minutter siver en forventningsfull og susende lyd ut i rommet. Du vet, den litt udefinerbare støyen av noe som venter på å koke opp, når man slår på kokeplata på for å lage kakao eller noe sånt.
Bjørn står med hendene i lomma mens han kikker med ett forventningsfullt blikk på apparatet.
Nydestillert sprit begynner etterhvert å dryppe forsiktig ned i flasken ved siden av hjemmebrentapparatet.
Vi forlater «Åstedet», og finner heller ut av hvordan dette fenomenet, og tradisjonen oppsto.
Den store fremgangen for hjemmebrenning i Norge skjedde under brennevinsforbudet som varte fra 1916 frem til 1927.
Frem til 1750-tallet var hjemmebrenning både tillatt og utbredt i Norge. I 1756 ble det forbudt, da kongen mente at de små kornavlingene man fikk under Den lille istid, måtte brukes til mat og ikke til drikke. Dette første forbudet gjaldt i ca. 40 år, da brenning igjen ble tillatt i byer. I 1816 ble lovligheten utvidet til å omfatte alle brukere og besittere av matrikulert jord, og produksjonen økte vesentlig. Lov av 1. juli 1816 slapp hjemmebrenningen helt fri offisielt, men i praksis hadde den vært fri i årevis og oppmuntret av myndighetene, som mente den tjente til å utnytte kornproduksjonen effektivt.
Til overmål vedtok Stortinget samme år importforbud for utenlandsk brennevin.
I 1845 kom restriksjoner på hjemmebrenning, og antall destillasjonsanlegg falt raskt fra ca. 10 000 til 40. De som drev videre, var først og fremst fabrikkanlegg. I praksis ble hjemmebrenning i småskala forbudt i Norge med lovbestemmelsene fra 1845, ettersom anleggene måtte ha en minimumsproduksjon på 200 potter (193 liter).
I dag er det forbudt i de fleste land å destillere brennevin uten særskilt løyve, selv til eget bruk. I Norge er dette hjemlet i Lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v., der det står at man må ha bevilling for å produsere alkoholholdig drikk. Denne loven gir imidlertid adgang til brygging av øl og vin. Årsakene til at det er straffbart å brenne hjemme ligger i myndighetenes ønske om å regulere konsumet av alkohol, samt at hjemmebrenten kan ha helseskadelige urenheter som kan fanges opp i internkontrollen til profesjonelle destillerier.
Hjemmebrenning brukes gjerne som et eksempel på at lovens bokstav er i konflikt med folks rettsfølelse. Mange kjenner noen som brenner hjemme.
I noen få land, som New Zealand, har det vært tillatt å brenne hjemme i flere år.
Her kan du se hvordan.
