Snart 9 år siden Russland angrep Krim. 1 år siden Russlands fullskala angrepskrig startet.

Sist oppdatert fredag, 24 ,feb, 2023 16:02 av Redaksjonen

Russlands invasjon av Ukraina startet allerede i 2014 med annektering av Krim-halvøya, men tidlig om morgenen 24. februar 2022, angrep Russland den selvstendige staten Ukraina fra flere retninger.
Angrepet som var ett brudd på folkeretten fra Russlands side, ble dermed starten på en av de største humanitære katastrofer på Europeisk jord siden andre verdenskrig .

Russiske styrker angrep flere mål med kryssermissiler og helikopter, og russiske styrker krysset grensen direkte fra russisk territorium, fra de okkuperte områdene Krim, Luhansk og Donetsk og fra Belarussisk territorium.

Russland har også skutt mot Ukraina fra fartøyer i Svartehavet. Det russiske angrepet er et militært overgrep man ikke har sett maken til  i Europa siden andre verdenskrig.

Luftrommet over Ukraina ble stengt for sivil luftfart straks det var klart at angrepet var i gang. En rekke land iverksatte i løpet av få dager omfattende sanksjoner mot Russland. Som en forklaring på utviklingen på bakken pekes det fra flere hold på god stridsmoral hos de ukrainske forsvarerne, og dårligere hos de russiske styrkene.

Russlands begrunnelse for angrepet var en geopolitisk motivert bekymring for en østlig utvidelse av NATO til det som oppfattes som Russlands historiske landområder. Russlands president Vladimir Putin sa i en tale natt til 24. februar at målet med angrepet var å «demilitarisere» og «avnazifisere» Ukraina, ikke å okkupere landet.

Russiske myndigheter hevdet at de rettet angrepene mot militære mål og ikke ville angripe byer. Russland omtalte ikke invasjonen som invasjon eller krig, men som en «militær spesialoperasjon», og det var straffbart å omtale invasjonen som noe annet i Russland.

Den 23. mars 2022 hadde over 10 millioner ukrainere flyktet (3,6 millioner til andre land, 6,5 millioner internt), i det som er den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig i Europa.

Den internasjonale straffedomstolen innledet etterforskning av mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten utført av russiske individer.
Rett etter invasjonen i februar 2022 kontrollerte Russland om lag 25 % av Ukrainas territorium, andelen var redusert til om lag 15 % i februar 2023

De militære tapstallene (døde, sårede og savnede) ble i midten av februar 2023 (etter nesten ett år med krig) anslått til å ligge på om lag 150 000 på hver side.

Vestlig etterretning har ofte anslått de russiske tapstallene å være noe høyere enn tapene på ukrainsk side.

Blant annet anslo britisk etterretning på samme tid de russiske tapstallene til over 175 000.

Noe av bakgrunnen for konflikten

Angrepet 24. februar 2022 var en opptrapping i den pågående russisk-ukrainske krigen som begynte i 2014 med Russlands ulovlige annektering av Krim-halvøya.

Den direkte foranledning til invasjonen var den russisk-ukrainske krisen som tok til i 2021.

Under denne krisen stilte Russland en rekke krav til NATO og Vesten. Blant kravene, av Russland kalt «sikkerhetsgarantier», var forsikringer om at Ukraina aldri skal bli medlem av NATO, og at alliansen må trekke ut en rekke styrker fra Øst-Europa. NATO avviste kravene, og Russland svarte med å oppmarsjere store styrker mot grensen til Ukraina.

Styrkeoppbygging langs grensen

I ukene før invasjonen ble det observert  en russisk styrkeoppbygging langs grensen til Ukraina og Russland drev militærøvelse inne i Belarus.

I Polen bodde det ved begynnelsen av krisen omkring 1 million ukrainske borgere. Polen er det EU-landet som er lettest å nå fra Kyiv. Grensen mellom Ukraina og Polen er omkring 500 km lang.

Flere private selskaper har satellitt-fotografier av den militære virksomheten i og rundt Ukraina.

Ukrainas forsvar drar nytte av disse bildene. Nytt for denne krigen er at offentligheten har tilgang til slike bilder, blant annet har det amerikanske selskapet Planet Labs lagt bildene fritt tilgjengelig på sine nettsider.

Russland begynte ifølge Jakub M. Godzimirski (NUPI) forberedelser til invasjon i april 2021.
Etter samtaler mellom Putin og Joe Biden så det ut til at Russland la krigsplanene på is, før Russland på nytt utplasserte store styrker ved grensen i desember og i desember stilte krav til NATO om at Ukraina ikke skulle bli medlem.

De første faresignalene

De første amerikanske advarslene kom i mars 2021 på bakgrunn av russiske øvelser i Russland, nær grensen til Ukraina. Utover høsten 2021 begynte USA å formidle etterretning om Russland med Ukrainas ledelse og med offentligheten. Det var uvanlig og historisk nytt å offentliggjøre opplysninger fra etterretningstjenestene på denne måten.
Nils Andreas Stensønes, sjef for Etterretningstjenesten i Norge, uttalte 5. mars 2022 at de høsten 2021 fikk indikasjoner på at Putin planla å invadere og at dette ble tydelig i begynnelsen av 2022. Ifølge Stensønes kjente Etterretningstjenesten til invasjonen før den var i gang og at det ikke er tvil om at den endelige beslutningen ble tatt av Putin selv.

William Burns, sjef for det amerikanske Central Intelligence Agency (CIA), var i Moskva i november 2021 og samtalte med Putin om situasjonen. Bakgrunn for møtet var russisk styrkeoppbygging langs grensen og mulighet for utvidet russiske militær tilstedeværelse inne i Ukraina og en eventuell invasjon av Ukraina. Amerikanske myndigheter anså styrkeoppbyggingen langs grensen for uvanlig. Den amerikanske ledelsen ville med møtet gjøre det klart for Putin at USA var kjent med hva som foregikk. Tidlig i desember var CIA usikre på om Russland ville invadere, men fordi russiske styrker var klargjort antok CIA at Russland kunne angripe i løpet av vinteren. Amerikanske myndigheter ba 11. februar amerikanske borgere om å forlate Ukraina.

Center for Strategic and International Studies (CSIS) antok at det russiske angrepet ville komme på flere steder: Fra nord (inkludert fra belarusisk territorium) mot Kyiv, fra nord ved Kharkiv, fra øst (Donetsk/Luhansk retning elva Dnipro samt fra Rostov langs Asovhavet) og fra Krim mot blant annet Kherson.
CSIS antok at et vellykket angrep på østlige og sentrale områder ville bli fulgt av fremrykning vest for elva Dnipro mot Odesa/Budzjak, mot Vinnytsia, og mot Volyn oblast og Lviv.

Amerikanske myndigheter antok at Putin ville vente med et angrep til etter olympiske vinterleker i Beijing som ble avsluttet 20. februar, blant annet for å ikke irritere Kinas ledere. Kinesiske myndigheter nektet for at angrepet ble utsatt etter avtale med Xi Jinping.

Russlands okkupasjon av Krim i 2014 begynte noen dager etter Vinter-OL 2014 i den russiske byen Sotsji. Krigen i Sør-Ossetia 2008 begynte samtidig som Sommer-OL 2008.
Ifølge etterretningsrapport sitert av New York Times ba den kinesiske ledelsen om at invasjonen ble utsatt til etter OL; den kinesiske ledelsen har avvist påstanden. Drøftingen mellom Russlands og Kinas regjeringer kan ha skjedd mellom tjenestemenn på nivå under Putin og Xi. Bloomberg meldte 22. januar 2022 at Putin og Xi kan ha tatt opp temaet i en samtale de hadde i januar; kinesiske myndigheter understreket i den forbindelse at alle land ventes å legge ned våpnene under olympisk leker samt syv dager før og etter lekene.

Utover vinteren 2022 advarte NATO og USA mot at et russisk angrep var nært forestående og antok at Russland ville bruke en konstruert hendelse, og spre videoer av dette, for å få et påskudd til å invadere. En såkalt falsk flagg-operasjon. President Biden orienterte fredag 18. februar president Macron, generalsekretær Stoltenberg og andre NATO-ledere om at Putin ifølge amerikansk etterretning hadde bestemt seg for å invadere. Samme kveld  fortalte Biden pressen at russiske styrker ville invadere i løpet av få dager eller en uke.

Ifølge Iver B. Neumann gjorde disse advarslene det vanskelig for Russland å bruke slik påskudd for å invadere. Massedrap på russere i det østlige Ukraina ble på forhånd antatt å være det mest trolig påskuddet fra Putin. I dagene før invasjonen anerkjente Russland de selverklærte «folkerepublikkene» Donetsk og Lugansk, og 21. februar ble det meldt om at styrker fra Russlands forsvar ble sendt inn i Donbas-regionen i Øst-Ukraina.

Mange land evakuerte diplomater og egne borgere før invasjonen. Kina begynte evakuering av egne borgere 1. mars 2022.

Forsvarte handlingene med åpenbare løgner

I en tale natt til 24. februar da angrepet startet fokuserte Putin på den nære historien, og en geopolitisk motivert frykt for en østlig utvidelse av NATO til det som oppfattes som Russlands historiske landområder.

Putin sa i denne talen natt til 24. februar at målet med angrepet var å «demilitarisere» og «avnazifisere» Ukraina, ikke å okkupere landet. Putin beskyldte NATO for å true «vår historiske fremtid som nasjon». Putin begrunnet angrepet med å ville beskytte befolkningen mot forfølgelse og folkemord.

Russiske myndigheter hevdet 24. februar at de rettet angrepene mot militære mål og ikke ville angripe byer.

I talen han holdt den 21. februar 2022 trakk Putin i tvil Ukrainas rett til suverenitet ved å hevde at Ukraina ikke har hatt en stabil tradisjon for en reell statsdannelse. Samtidig anerkjente han uavhengigheten og suvereniteten til «Folkerepublikken Donetsk» og «Folkerepublikken Lugansk» i strid med folkeretten. Denne handlingen ses på av mange som en krigsforbrytelse, en av mange krigsforbrytelser som Russland står bak i denne krigen.

Putin påsto i fjernsynstalen 21. februar at Ukraina ikke bare er et naboland, men en uadskillelig del av Russlands historie og kultur, og at russere og ukrainere er ett folk. Han sa også at et NATO-medlemskap for Ukraina ville være en fiendtlig handling.

Putin uttalte den 16. mars 2022 at Russland ikke hadde annet valg enn å invadere fordi Ukraina ifølge Putin innen kort tid ville fått atomvåpen og sammen med Vesten planla angrep på Russland.

Russisk propaganda

Den rådende fremstillingen i det offisielle Russland i forbindelse med invasjonen var at det er ny-nazister som styrer dagens Ukraina, ifølge forskeren Seva Gunitsky til vox.com. Denne påstanden faller på sin egen urimelighet siden Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj er av jødisk opphav og også har mistet slektninger under holocaust. Dermed vil enhver påstand om presidentens nazi-tilknytning være midt sagt latterlig. Vestlig presse bekrefter også at det ikke har pågått noe folkemord i Ukraina etter uavhengigheten fra Sovjetunionen, slik Putins regime hevder.

Ifølge en artikkel i den amerikanske næringslivsavisen The Wall Street Journal pekes det på at den reelle begrunnelsen for Putins fokus på Ukraina var Putins frykt for at en vellykket utvikling av Ukraina ville føre til krav om tilsvarende utvikling, både demokratisk og økonomisk, i Russland.

Russlands påstand om nazister i Ukraina

Propaganda fra Putin har i mange år gitt inntrykk av at sosiale og politiske forhold i Ukraina styres av nazister. Sven Holtsmark ved Forsvarets høyskole sier at det finnes høyreekstreme grupper i Ukraina men at disse er av liten betydning i det ukrainske samfunnet og ikke har påvirket den sittende regjeringen.
Putin forsøker desperat å fremstille angrepet på Ukraina som en fortsettelse av krigen mot nazistene mellom 1941–1945. Andre verdenskrig innebar store tap for Sovjetunionen, og i Sovjetunionen var historien om seieren over nazistene sentral og krigen var et levende minne og sentralt i sovjetisk identitet. Sovjetunionens rolle som en av de allierte i etterkrigstidens Tyskland innebar et fokus på å demilitarisere og avnazifisere Tyskland, og forestillingen om «landet som bekjempet nazistene» ble i 1960-årene fremmet som en del av den sovjetiske identiteten.

Påstanden om Ukraina som en nazi-stat kan ha røtter i russisk nasjonalisme med røtter tilbake til andre verdenskrig. Noen ukrainske partisaner tok parti med Nazi-Tyskland mot Sovjetunionen. Putin har pekt på eksistensen av enheter som den høyreekstreme Azov-bataljonen i det ukrainske militæret som en av grunnene for å sette i gang operasjonen for å «de-militarisere» og «de-nazifisere» Ukraina, men denne høyreekstreme grupperingen er så liten at den må ses på som nærmest ikke eksisterende.

Russland har anklaget den vestlige alliansen NATO for å drive en fordekt krig mot landet ved å støtte Ukraina med våpen. NATO-landene har samlet et bruttonasjonalprodukt om lag 30 ganger større enn Russlands, og bruker rundt 15 ganger mer på forsvar enn hva Russland gjør.

Krigsutbruddet

Rundt klokken 04.00 sentraleuropeisk tid (05.00 Ukraina-tid) kunngjorde Russlands president Vladimir Putin at en militæroperasjon var i gang i østlige Ukraina. Kort tid etter ble flere ukrainske byer og flybaser rammet av missilangrep (kryssermissiler og ballistiske missiler), blant dem hovedstaden Kyiv. Ukrainas grensetjeneste meldte samtidig at landets grenseoverganger mot Russland og Belarus (også kjent som Hviterussland) var under angrep. Klokken 07.00 sentraleuropeisk tid rykket bakkestyrker inn i Ukraina, og flere nye angrep fulgte utover dagen. Det russiske angrepet er det mest omfattende i Europa siden andre verdenskrig.

Ramzan Kadyrov, Tsjetsjenias leder, uttalte 26. februar at tsjetsjenske styrker var sendt til Ukraina og han oppfordret ukrainerne til å avsette regjeringen i landet. Kadyrov mente at russiske styrker lett ville ta Kyiv og andre hovedbyer i landet.

Rundt 200.000 russiske soldater ble satt inn i selve invasjonen, inkludert soldater rekruttert i utbryterregionene øst i Ukraina. Det reelle tallet soldater kan ha vært betydelig lavere. Ifølge britisk etterretning utgjorde angrepsstyrken 65 % av de russiske landstyrkene. Den 9. juni ble det anslått at Russland kontrollerte om lag 20 % av Ukrainas territorium, opp fra om lag 7 % før krigen brøt ut (okkupasjon av Krym og den østlige delen av Donbass fra 2014).

Rett etter invasjonen i februar 2022 kontrollerte Russland om lag 25 % av Ukrainas territorium, andelen var redusert til om lag 15 % i februar 2023.

Utviklingen i krigen

Ifølge The Guardian og Julie Wilhelmsen ved NUPI var målet å omringe Kyiv og fremtvinge regimeskifte. Marianne Riddervold ved NUPI uttalte at Putin ønsker sikkerhetsbuffer mellom Russland og vesten. Den ukrainske overkommandoen fikk natt til 22. februar sikker og sensitiv etterretning om det forestående angrepet og flyttet i full fart deler av flyvåpenet og andre styrker. Dette medvirket til at det russiske angrepet ikke var så vellykket som ventet.

Per 11. mars hadde russiske styrker kontroll over en stripe langs den nordlige grensen fra Tsjernobyl til Kharkiv, inkludert byen Konotop. I øst hadde russiske styrker kontroll over vesentlige deler av Donbas. I sør hadde russiske styrker tatt kontroll over områdene nærmest Krim inkludert byene Kherson og Melitopol samt Zaporozjzjya kjernekraftverk. Mariupol var omringet. Det var små endringer frontlinjene i løpet av de syv foregående dagene.

Russiske styrker trakk seg i slutten av mars ut av områdene ved Kyiv. Ukrainske myndigheter hevdet ukrainske styrker også tok tilbake kontrollen over områdene mellom Sumy og grensen i nord.

I slutten av april ble det meldt at russisk og pro-russiske styrker i Transnistria mobiliserte.

Det var opprinnelig ventet at Russland raskt ville ta kontroll over Ukraina og at det ukrainske forsvaret ville kollapse. I slutten av april var det klart at de russiske styrkene møtte mye motstand. De russiske styrkene hadde tatt kontroll over en stripe land i sør fra Kherson til Donetsk; og de russiske styrkene hadde på dette tidspunktet ikke erobret særlig land i fylkene Luhansk og Donetsk.

Russiske styrker hadde ikke lykkes å erobre Kharkiv som er 40 km fra grensen. Den russiske ledelsen hadde opprinnelige regnet med å ta Kharkiv på 3 dager. Etter bombing og inntrenging i Kharkiv var det harde kamper i ukrainske styrker drev tilbake de russiske styrkene. Noen av de russiske styrkene ble helt utslettet av de ukrainske.

Ifølge britisk etterretning var en fjerdedel av de russiske angrepsstyrkene kampudyktige per 1. mai 2022.

9. september 2022 iverksatte ukrainske styrker et omfattende motangrep i retning Kharkiv. I forberedelsesfasen, omkring 29. august, hadde Ukrainas hær kunngjort og gjennomført en rekke angrep sør i landet for å lokke russiske tropper bort fra hovedangrepet, noe som lyktes svært godt, idet Russland omgrupperte viktige hærenheter til den sørlige sektoren.

De russiske gjenværende russiske styrkene ved Kharkiv var uforberedt på det omfattende angrepet. Desinformasjon om forestående stort angrep ved Kherson ble spredt blant annet via internett samtidig som store ukrainske styrker i det stille ble ble flyttet nord til Kharkiv.

Motangrepet ble utført med strategisk rådgivning fra blant annet USA, og var avhengig av vestlig militærmateriell, slik som HIMARS- og AGM-88 HARM-missiler, som var blitt levert på forhånd.

I sin daglige tale 12. september hevdet president Zelenskyj at landets tropper hadde gjenerobret rundt 6 000 kvadratkilometer territorium.

The Economist meldte at til slutten av september hadde ukrainske styrker sikret seg minst 380 russiske stridsvogner. Ifølge Forbes har russiske styrker til slutten av september mistet minst 1000 stridsvogner (ødelagt eller kapret av ukrainske styrker) hvorav over 750 T-72. Ukrainske myndigheter hevdet at Russland hadde mistet minst 2000 stridsvogner.

Russland gjennomførte 10-11. oktober 2022 missilangrep mot flere byer i Ukraina. Dette var det største missilangrepet siden krigen begynte og omfattet omkring 80 krysserraketter av typen kalibr. Hvert missil koster i følge Reuters over 6,5 millioner dollar slik at angrepet kostet rundt 500 millioner dollar. USA lovet avanserte luftforsvarssystemer til Ukraina etter det russiske angrepet. Angrepet antas å være svar på eksplosjonen på Kertsj broen noen dager tidligere.

Etter at den planlagt raske erobringen mislykkes i begynnelsen av krigen gikk Russland over til tradisjonell taktikk med bruk av overlegen ildkraft. Iløpet av august 2022 avfyrte russiske styrker rundt 60.000 granater daglig mot ukrainske stillinger. Russiske styrker fikk iløpet av 2022 knapphet på ammunisjon. Våpensystemer sendt fra vestlige land er overlegne når det gjelder presisjon, og til dels i sprengkraft og mobilitet. En del russisk utstyr som 2S3 SPG ble produsert på tidlig 1970-tallet og er teknologisk utdatert. I september 2022 tok russiske styrker i bruk den iranske dronen Shahed-136 som detoner når den treffer målet og kan brukes på samme måte som en krysserrakett. Shahed-136 koster rundt 20.000 dollar. Høsten 2022 sendte russiske myndigheter stadig flere T-62-stridsvogner til fronten; denne modellen ble produsert på 1960-tallet og regnes som utdatert. Innen utgangen av 2022 hadde russiske styrker avfyrt over 16.000 missiler mot Ukraina, til dels mot byer og infrastruktur. Missilene ble avfyrt fra bakken, fra skip i Svartehavet og fra fly. I sist del av 2022 brukte Russland i økende grad missiler. Ukrainsk luftvern, blant annet det tyske IRIS-T, fikk samtidig stadig bedre treffsikkerhet med for eksempel rundt 75 % nedskytninger på en dag i november.

Noen missiler er kostbare: For eksempel koster et eksemplar av kryssermissilet Kalibr rundt 6,5 millioner dollar.

I november ble amerikansk-anskaffede NASAMS operativt med nedskytinger av missiler og droner.

Atomfrykt

På 1980-tallet, ved slutten av den kalde krigen, hadde USA rundt 9000 taktiske atomvåpen og Sovjetunionen mellom 13.000 og 22.000 slik våpen. Taktiske atomvåpen er atomvåpen med liten eller moderat sprengkraft og laget for bruk innenfor moderat rekkevidde på slagmarken. Strategiske atomvåpen er laget for å skape enorme ødeleggelser langt inne på motstanderens territorium. De taktiske våpnene var ikke omfattet av nedrustningsavtalen START og Russland beholdt 1000 til 2000 slike våpen, mens USA destruerte de fleste sine og antas å ha rundt 200 stridshoder per 2022. Russland beholdt trolig sine fordi det russiske militæret er NATO helt underlegne med hensyn til konvensjonelle våpen. Den russiske raketten Iskander-M, som har blitt brukt med konvensjonelt stridshode i Ukraina, kan også brukes til å bære atomvåpen.

Tsjernobyl

Russiske styrker trakk seg 31. mars ut av Tsjernobyl kjernekraftverk som de hadde kontrollert siden 24. februar. Ukrainsk personell overtok deretter kontrollen. er et nedstengt kjernekraftverk i nærheten av byen Pripyat i Ukraina, ca. 18 km nordvest for byen Tsjernobyl, ca. 16 km fra grensen mellom Ukraina og Belarus, og ca. 110 km nord for Kyiv.
Kjernekraftverket er mest kjent for ulykken som skjedde 26. april 1986, da reaktor nr. 4 ble overopphetet, og det oppstod en eksplosjon, med etterfølgende branner, og store radioaktive utslipp. På grunn av stort behov for elektrisk kraft var kraftverket i drift helt frem til desember 2000.
Selv om kraftverket i dag er nedstengt, er det fremdeles folk som jobber ved de resterende tre reaktorene. Disse inneholder radioaktivt brensel, og må derfor overvåkes kontinuerlig. At russerne tok kontrollen over kraftverket førte til frykt for at russerne skulle bruke kjernekraftverket som ett våpen, noe de ikke gjorde i Tjernobyl. Derimot brukte de okkupasjonen av kjernekraftverket i  Zaporozjzjya som ett psykologisk pressmiddel mot NATO. Dette fikk liten effekt.

Etter invasjonen, spådommer og betraktninger.

Historikeren Halvor Tjønn spådde 24. februar at de russiske styrkene ville møte en befolkning som er langt mer forent enn i 2014. Tjønn ventet at ukrainske styrker ville drive en form for partisankrig som ville påføre de russiske styrkene store tap. Han spådde også at vestlige land ville innføre mer omfattende sanksjoner enn noen gang og som ville være belastende for økonomien og de velstående i Russland. Tjønn mener at Putins perspektiv er preget av en tankegang er preget av imperietiden på 1700-1800-tallet.

Karl Johan Mjør ved Universitetet i Bergen uttalte 24. februar at Kremls aggresjon og Putins sinne er vanskelig å forstå. Ifølge Mjør er Putins betraktninger og uttalelser om Ukraina synes ekstremt i vesten, men er vanlig tankegods russisk debatt og det politiske miljøet. I noen tilfeller plukker Putin opp ideer og betraktninger fra andre før han selv fremfører det som sitt eget. Putin ønsker ifølge Mjør gjenskape Russlands hegemoni i det tidligere sovjetiske området, blant annet gjennom en eurasisk økonomisk union (opprettet i 2014) der Ukraina var tiltenkt en sentral rolle. Oransjerevolusjonen (2004) skapte mye sterkere reaksjoner i Kreml enn at Estland, Latvia og Litauen ble medlemmer av NATO samme år. Ifølge Mjør dreier invasjonen av Ukraina seg om at Ptuin og Russland ønsker å sikre seg en posisjon som en viktig aktør i internasjonal politikk.

Den russiske regjeringens avvisning av Ukrainas suverenitet og anerkjennelse av utbryterrepublikkene anser Washington Post som en krig mot og redefinering av suverenitetsprinsippet. Kommentatoren B.R.Young uttalte at Putins påstand om en plikt og rett til å forsvare interessene til russisktalende over hele verden innebærer en avvisning av det westfalske statssystemet til fordel for en irredentistisk visjon for en ekspansjonistisk russisk sivilisasjon.

Ifølge professor Daniel Hamilton ved Johns Hopkins University er det avgjørende for Putin at han ikke går inn i historien som den lederen som mistet Ukraina. Hamilton tror Putin ønsker å gå inn i historien som russisk leder av stort format på samme måte som Katarina den store som utvidet Russlands territorium blant annet sørover mot Svartehavet. Hamilton tror at Putin kan være urealistisk, men at han er kalklulerende og rasjonell i tankegangen og ikke bisarr. Putins metode er destabilisere og manipulere nabolandene blant annet i form av lovløse regioner med uoffisielle russiske styrker.

Carl Henrik Knutsen, professor i statsvitenskap, mener Russland er et diktatur sentrert rundt Putin personlig der de demokratiske prosessene bare er en fasade. Knutsen mener krigen i Ukraina bør forstås like mye ut fra Putins egne interesser som ut fra Russlands interesser. Russland under Putin er et såkalt personalistisk autoritært styre (diktatur) i kontrast til autoritære regimer basert på et politisk parti (som Kina under kommunistpartiet) eller på det militære (som Myanmar). Et personsentrert system har skjøre institusjoner og regimet overlever som regel ikke når hovedpersonen forsvinner.
Den amerikanske statsviteren Timothy M. Frye kaller Putin Weak Strongman («den svake sterke mann»).

Beslutninger om krigføringen blir ifølge The Guardian tatt av Putin i samråd med et sikkerhetsråd bestående «hauker» og teknokrater. Putin har ukentlige møtet med sikkerhetsrådet som fungerer som et krigskabinett. Det enkelte medlem av sikkerhetsrådet har relativt liten innflytelse og utenom de ukentlige møtene må tjenestemennene vente til Putin tar kontakt. Den russiske staten har blitt enda mer sentralisert i forbindelse med krigføringen.

Jermey Fleming, leder for den britiske etterretningen GCHQ, hevdet at medarbeiderne er redde for å fortelle Putin sannheten slik at Putin ikke får et riktig bilde av utviklingen. Vestlig etterretning fremstiller Putin som en isolert leder som tar dårlige besltuninger fordi han ikke får presis informasjon og ærlige synspunkter fra medarbeiderne. Ifølge The Guardian (mai 2022) er Putin involvert i detaljerte operative og taktiske beslutninger om krigføringen, på det nivå der beslutninger normalt tas av en oberst eller brigadegeneral.

Ifølge Odd Arne Westad, professor i historie, har Putin en ide om at Russland står overfor et historisk skjebnevalg når det gjelder Ukraina: Dersom Ukraina hadde fått utviklet seg videre i vestlig retning ville landet for alltid vært tapt for Russland og Putin måtte handle før det var for sent. Putin har også en ide om å forene slaviske broderfolk i Russland og Ukraina. Ifølge Westad handler for Putin hva som skal inn i historiebøkene og hva Putin skal bli husket for.

Sverre Diesen, tidligere forsvarssjef i Norge, mener Putin har to grunnleggende motiver: Frykten for at et vestvendt, økonomisk vellykket og politisk stabilt Ukraina ville smitte over på russiske borgere som kan true hans eget regime; og et nostalgisk ønske om å gjenreise det russiske imperiet noen som Putin tro kan sikre hans ettermæle.

Den løpende konflikten kan oppfattes som delvis en stedfortrederkrig ifølge Michel Wyss Både Russlands støtte til separatistbevegelser i Ukraina, og Europa/Nato’s militære støtte til Ukraina kan sees i det perspektivet.Før krigen brøt ut advarte The Guardian ved Simon Tisdall Boris Johnson om at den «lange blodige historien om stedfortrederkriger bør være en advarsel til Jonhson i Ukraina.»  USA har i møte med Kina advart mot kinesisk involvering i konflikten.

Den britiske historikeren Niall Ferguson antar USA ønsker å holde krigen i Ukraina gående slik at Russland blir stående fast i en hengemyr. USA kan oppnå dette med å levere defensive våpen som Stinger og Javelin samt overtale andre NATO-land til å levere tyngre defensive våpen. Russland vil på denne måten svekkes i en stedfortrederkrig, ifølge Ferguson.

Russiske myndigheter har i mange år før bygget opp en forestilling om at Ukraina driver folkemord og at Ukraina er styrt av fascister som støttes av Vesten. Informasjonskampanjen om drap og overgrep på etniske russere er ofte emosjonelt fremstilt og med vanskelig etterprøvbare påstander. Opprinnelig rettferdiggjorde denne fremstillingen konflikten i Donbas fra 2014, i 2022 brukes det til å rettferdiggjøre krigen i Ukraina. Informasjonskampanjen er rettet både mot egne borgere og mot et internasjonalt publikum.

Faktisk.no

Professorene Torunn Laugen Haaland og Sven G. Holtsmark mener at påstanden om Russlands frykt for NATO som militær trussel er lite troverdig blant annet fordi angrep fra NATO mot Russland ville vært utelukket av politiske og militære grunner. Haaland og Holtsmark viser også til at de kravene fremlagt av Russland i desember 2021 ville være umulig for USA og NATO akseptere, blant annet at NATO ikke skulle opptat nye medlemmer og trekke seg militært ut av østeuropeiske NATO-land. De mener at kravene fra Putin ikke var reelle forhandlingsutspill, men hadde til hensikt å rettferdiggjøre angrep på Ukraina.

Etter angrepet på Georgia i 2008 og okkupasjonen av Krim i 2014 har trolig Putin konkludert med at han slipper med noen svake reaksjoner fra andre land, ifølge blant andre Holtsmark. Holtsmark mener det var en strategisk feil av de europeiske landene å gjøre seg så avhengig av russisk gass.
Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt er i tvil om mer omfattende og tidligere sanksjoner ville vært tilstrekkelig. Ifølge Bukkvoll er Ukraina så viktig for Putin at han er villig til å ofre økonomien; i Putins perspektiv må Ukraina sikres nå ellers er det tapt for alltid. Bukkvoll mener at den russiske ledelsen har gjort en grov feil i undervurdering av ukrainske forsvaret og tidligere våpenforsyninger fra vesten kunne ha avverget denne grove feilvurderingen.

Historikeren Timothy Snyder mener det er avgjørende at Putin ikke må lykkes med krigen. Krigen vil ikke være over før Putin forstår at han har tapt, uttalte Snyder som går inn for EU-medlemskap og en slags Marshall-plan for Ukraina.[132] Snyder beskriver Russlands invasjon en kolonikrig og Ukraina som et postkolonialt land.

Leidulv Namtvedt, tidligere Norges ambassadør til Russland, trodde på forhånd at Putin ikke ville gå til fullskala krig fordi kostnadene for Russland ville bli for stor. Namtvedt tror Russland kan holde krigen gående et år eller mer.

Jakub M. Godzimirski (NUPI) skrev 28. april at Russland møtte uventet stor motstand og lidd store tap på slagmarken. Putin har ikke lykkes med å kontrollere Ukraina slik han planla. Godzimirski tror at Russland være i stand til å ta full kontroll over Donbas og deler av det sørlige Ukraina, men kostnaden militært og politisk vil være stor og kan føre til slutten på Putins regime.

Sverre Lodgaard beskrev i juni 2022 det vestlige landenes involvering med våpenstøtte og sanskjoner som en krig mot Russland, ikke bokstavelig talt men som uttrykk for omfanget av pressmidlene mot Russland.

Den tsjekkiske historikeren Jaroslav Simov mener at det er en form for kolonikrig der den kolonimakten ikke vil gi slipp på sin tidligere koloni omtrent slik Frankrike ikke ville gi slipp på Algerie. Den russiske statsviteren Grigorij Golosov mener at krigen er et middel for Putins regime til å beholde makten i Russland; denne store og de tidligere mer begrensede invasjonene av Ukraina styrket Putins legitimitet.

Bjørn Aksel Sund ved Institutt for forsvarsstudier antar to mulige intensjoner med invasjonen: Innlemme Ukraina i Russland eller gjøre Ukraina til et lydrike under Russland (i en slags konføderasjon av slaviske land).

Ifølge Sky News planla den russiske ledelsen å ta kontroll over Ukraina på 10 dager og annektere landet innen august 2022. Russiske spesialstyrker skal ha fått i oppdrag å drepe den ukrainske toppledelsen.

Pål Kolstø, professor i Russland-studier ved Universitetet i Oslo, er rystet og overrasket over invasjonen fordi den etter Kolstøs vurdering åpenbart ikke er i Russlands og Putins interesse. Kolstø mener det vil være vanskelig å komme tilbake til situasjonen før 24. februar 2022