Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Sist oppdatert tirsdag, 1 ,feb, 2022 16:59 av Redaksjonen
Denne saken må regnes som ett av historiens verste justismord. Ikke bare ble feil person dømt, men feil person ble dømt for to saker, noe som bare har skjedd en annen gang før i moderne Norsk rettshistorie.
Fritz Moen ble i 1978 dømt for å ha voldtatt og drept en 20 år gammel jente ved Stavne i Trondheim, og i 1981 ble han dømt for i 1976 å ha tatt livet av en annen 20 år gammel jente ved Nardo i Trondheim. For dette ble han dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring.
Drapet på Torunn Finstad
Tirsdag den 4. oktober 1977 ble den 20 år gamle Torunn Finstad fra Kongsberg meldt savnet.
To dager senere, torsdag den 6. oktober ble hun funnet voldtatt og drept like ved Stavne bru over Nidelva i Trondheim.
Torunn Finstad var student ved NTH.
Pågripelsen
Fritz Moen ble pågrepet den 7. oktober og skal i følge avhørsreferater ha tilstått den 9. oktober, at han hadde overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro, og sparket henne i elven.
Den 11. april 1978 ble han satt under tiltale av statsadvokaten i Trondheim etter riksadvokatens ordre, for å ha drept og voldtatt Torunn Finstad.
Moens forsvarer var Hallstein Pedersen, Trondheim.
Frostating lagmannsrett dømte den 29. mai 1978, i samsvar med aktors påstand, Fritz Moen til 20 års fengsel og inntil 10 års sikring.
Dommen
«Tiltalte Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelser mot straffelovens §233, 1. og 2. ledd, § 192, 2. straffalternativ og § 212 1. ledd, alt sammenholdt med straffelovens § 62, til fengsel i 20 – tjue – år med fradrag av 235 – tohundreogtrettifem – dager for utholdt varetektsarrest.
Tiltalte frifinnes for de forhold som er omhandlet i tiltalens III a) og IV b).
I medhold av straffelovens § 39 bemyndiges påtalemyndigheten til å sette i verk overfor tiltalte tiltak som er nevnt i straffelovens § 39 nr. 1 litra a – f, dog ikke ut over et tidsrom på 10 – ti – år uten rettens samtykke.»
Anken
Etter anke til Høyesterett ble straffen den 15. september 1978 redusert til 16 års fengsel. Sikringsdommen ble opprettholdt.
- Domsslutning:
« I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 16 – seksten – år. I straffen fragår i alt 344 – tre hundre og førtifire – dager for varetektsfengsel. »
Drapet på Sigrid Heggheim
Lørdag den 11. september 1976, over ett år før drapet på Torunn Finstad, var den 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster funnet drept og forsøkt voldtatt på et jorde bak en bensinstasjon på Nidarvoll i Trondheim.
Sigrid Heggheim var også student ved NTH, slik Torunn Finstad var.
Sigrid ble sist sett da hun tok farvel etter en fest på Studentersamfundet kl.02:00 natt til 5. september.
Etterforskningen i Sigridsaken førte ikke til mistanker mot noen, i hvert fall ikke sterke nok til at noen pågripelse ble gjort.
Politiet sto med andre ord bom fast.
Årene gikk
Så plutselig, den 15. september 1981 ble Fritz Moen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett, nå for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim.
Fritz Moen skal i følge døvetolk ha tilstått å ha utført disse ugjerningene. Aktor i saken var Olaf Jakhelln.
Under rettssaken var det to vesentlige opplysninger som Fritz Moens forsvarer trakk fram:
- Ifølge den rettsmedisinske erklæringen, var det svært lite sannsynlig at blodet som ble funnet på åstedet eller sæden som ble funnet i offeret kunne stamme fra den tiltalte, da blodtypen ikke samsvarte med tiltaltes blodtype.
- Det opprinnelig antatte drapstidspunktet ble av påtalemyndigheten forskjøvet nesten et døgn fram i tid (18-24 timer), til et tidspunkt da Fritz Moen ikke hadde alibi, på tross av at ingen hadde observert offeret etter det opprinnelig antatte dødstidspunktet, da tiltalte hadde alibi.
Ingen varsellamper lyste
Allerede her burde varsellampene lyst sterkere enn solen.
At påtalemyndigheten flyttet dødstidspunktet, slik at det stemte bedre med ett tidspunkt som Moen ikke hadde alibi for, og at det var «svært lite sannsynlig at blodet som ble funnet på åstedet eller sæden som ble funnet i offeret, kunne stamme fra tiltalte» må sies å være svært kritikkverdig, om ikke straffbart.
Dom i Sigrid-saken
«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941 dømmes for forbrytelse mot straffeloven § 233 første og annet ledd og for forbrytelse mot straffeloven § 192 annet straffalternativ jf. § 49 sammenholdt med straffeloven § 62 til en straff av fengsel i 5 – fem – år i tillegg til den straff han ble idømt ved Høyesteretts dom av 15. september 1978, jf. Frostating lagmannsretts dom av 29. mai 1978, jf. straffelovens § 64».
Eog da forsvarer, , holdt sin straffeutmålingsprosedyre i rettssaken mot Moen, sa han:
Høyesterettsadvokat Olav Hestenes sa, etter at lagmannsretten hadde svart «ja» på skyldsspørsmålet,
«For første gang i skranken tillater jeg meg å si det er begått justismord.»
Lagmann Karl Solberg reagerte øyeblikkelig:
«Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten Jeg vil som min personlige mening gi uttrykk for at denne saken har vært behandlet på en verdig måte, og at det skulle være lite å si på min prosessledelse. Jeg vil derfor beklage det utfall forsvareren kom med etter kjennelsen i går. Jeg hadde håpet at forsvareren selv ville komme med en beklagelse. Når han ikke gjør det, må jeg beklage det som hendte. Det var uverdig. Det er enhver forsvarers rett å være uenig med lagretten, men å komme med hentydninger om justismord, passer ikke i en norsk rettssal.»
Etter lagmannens belæring ba Olav Hestenes om en protokolltilførsel om hvordan lagmannen hadde ledet juryen i forhold til det sentrale punktet om sædfunnet i offeret.
Lagmann Karl Solberg nektet å etterkomme Hestenes’ ønske.
Hestenes ønsket videre at Solberg skulle referere konklusjonen i den rettsmedisinske erklæringen, som var at sæden ikke tilhørte Moen, og at offeret trolig var i live mens hun ble voldtatt.
Dette ble også avvist av Lagmann Karl Solberg som man derfor trygt kan si at var en fare for rettsikkerheten.
Da Anne Regine Føreland, overlege i psykiatri og spesialist på døvepsykiatri og oppnevnt sakkyndig, i løpet av rettsaken gjorde lagmann Karl Solberg oppmerksom på at Moen ikke forsto det som ble sagt og at tempoet var altfor høyt, truet Solberg med å vise henne bort fra rettslokalet for å vise ringeakt for retten.
Dommen ble anket, men avvist av Høyesterett.
Dermed var justismordet ett faktum.
Det stoppet ikke med dette. For ved Trondheim byretts dom av 6. oktober 1999 ble påtalemyndigheten (etter oppfordring fra påtalemyndigheten) bemyndiget til fortsatt anvendelse av sikringsmidler i inntil fem år for Fritz Moen, altså fortsatt sikring utover den egentlige tidsrammen.
Gjenopptakelse av saken
Journalist Tore Sandberg engasjerte seg sterkt i Moen-saken på slutten av 1990-tallet, og gikk offentlig ut med anklager om at det kunne være begått justismord.
Det var nå klart at det fantes biologiske spor i form av sæd og blod som kunne vært DNA-analysert i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim. De biologiske sporene var imidlertid i 2000 forsvunnet (sannsynligvis destruert).
Det var imidlertid notert at blodet var av blodtype A, noe som beviste at verken blodet eller sæden kunne stamme fra Fritz Moen.
Gjennom advokat John Christian Elden begjærte Fritz Moen 2. januar 2000 gjenopptakelse av begge drapssakene.
Avvises
Ved Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 12. februar 2002 ble begjæringen ikke tatt til følge for noen av sakenes vedkommende.
- «Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 11/1978. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge.
- Begjæring om gjenopptakelse av Frostating lagmannsretts sak 43/1981. Den offentlige påtalemyndighet mot A tas ikke til følge»
Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Frifinnelsene
Kjæremålsutvalget gjennomgikk bevisene som forelå.
Utvalget fant at vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven § 392 annet ledd var til stede i forbindelse med drapet på Sigrid Heggheim, og begrunnet dette med at det er mest sannsynlig at de biologiske spor (sæd og blod) som ble funnet på åstedet ikke kan tilbakeføres til Moen, og at det strafferettslige beviskravet ikke synes å ha vært oppfylt, med mindre de biologiske sporene stammer fra en annen enn gjerningsmannen. Samtidig forelå det etter utvalgets syn sterke holdepunkter for at det biologiske materialet ikke kunne stamme fra andre enn gjerningsmannen.
Utvalget fant det derfor unødvendig å ta stilling til spørsmålet om påtalemyndighetens forskyvning av det først antatte dødstidspunktet med 18-24 timer hadde hatt betydning for domfellelsen.
Utvalget fant at vilkårene var tilstede for gjenopptakelse av saken om drapet på Sigrid Heggheim.
Drapet på Torunn Finstad ble imidlertid ikke tillatt gjenopptatt.
Ved Borgarting lagmannsretts dom av 7. oktober 2004 (på dagen 27 år etter at Moen ble pågrepet av politiet for første gang) ble Fritz Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av Sigrid Heggheim.
«Fritz Yngvar Moen, født 17. desember 1941, frifinnes for overtredelse av straffeloven § 233 første og annet ledd og overtredelse av straffeloven § 192 første ledd annet straffalternativ, jf tiltalebeslutning av 11. april 1978 post I og II.»
Frifunnet i Sigrid-saken, men hva med drapet på Torunn Finstad?
Saken opp for «Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker»
Blant annet som en følge av Liland-saken, ble straffeprosesslovens kap. 27 endret, og Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker opprettet fra 1. januar 2004, noe som i prinsippet skulle gjøre det enklere å få tatt opp igjen alvorlige straffesaker.
13. oktober 2004 sendte Fritz Moen v/advokat John Christian Elden begjæring til «gjenopptakelseskommisjonen» om gjenopptakelse av Torunn-saken. Dette ble anført som en «foreløpig begjæring».
3. november 2004 ble advokat John Christian Elden av gjenopptakelseskommisjonen oppnevnt som Moens forsvarer, «for å utarbeide en endelig gjenopptakelsesbegjæring».
I brev av 23. februar 2005 begjærte advokat Elden oppnevnt den tyske politispesialisten Alexander Horn som sakkyndig, for en vurdering av sannsynligheten for at drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad ble begått av samme gjerningsmann.
Behandlingen av begjæringen ble etter dette stilt i bero i kommisjonen, i påvente av den endelige begrunnelsen for begjæringen.
Fritz Moen gikk bort
Fritz Moen døde den 28. mars 2005, 63 år gammel. Moen ble funnet død i sin stol foran fjernsynet i leiligheten sin ved omsorgshjemmet Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo 2. påskedag. 2005.
Moen var født nesten døv, og hadde et svært dårlig talespråk. Han ble lam i høyre arm etter en mopedulykke i 1966, og ble i den samme ulykken også sterkt skadet i ansiktet.
Foto Privat/Solveig Askjem
Disse skadene skulle også prege resten av hans liv. Kanskje var det dette som gjorde ham til ett «lett bytte» for påtalemyndighetene og rettsvesenet?
Bortsett fra sine fysiske funksjonsnedsettelser er han blitt ansett for å ha hatt normal intelligens, og en svært god hukommelse.
Familien representert ved Fritz Moens halvbror ga uttrykk for at gjenopptakelsessaken måtte videreføres.
Tilståelsen
18. Desember 2005, I Namsos.
På sitt dødsleie erkjente en mann overfor tre sykehusansatte å ha tatt livet av både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. Mannen var Tor Hepsø. Hepsø ba sykehuspersonalet samme dag om å tilkalle både politi og prost, for å kunne tilstå ugjerningene.
Dagen etter, den 19. desember, fastholdt han tilståelsen overfor to representanter for det lokale politiet og prost Inge Torset.
Gjenopptakelseskommisjonen oppnevnte professor i spesialpedagogikk Arnfinn Muruvik Vonen som sakkyndig, på grunn av Fritz Moens døvhet. Hvorpå Arnfinn Muruvik Vonen avga, den 19. mai 2006, en uttalelse om tegnspråktolking og språkforståelse hos døve, hovedsakelig på generelt grunnlag. Kommisjonen avhørte også Fritz Moens behandlende psykiater i perioden 1986–89, Inger Thoen Nordhus.
Kommisjonen mente at Fritz Moens forklaringer og tilståelser, på grunn av hans alvorlige handikap, kan ha blitt feiltolket både av påtalemyndigheten og av retten.
Forholdet rundt Tor Hepsøs tilståelse
Gjenopptakelseskommisjonen anmodet Kripos om å granske forholdene rundt Tor Hepsøs tilståelse.
De biologiske sporene i Sigrid-saken antyder at Tor Hepsøs tilståelse er reell (blodtype A).
Når det gjelder Tor Hepsøs tilståelse, mente kommisjonen at denne var reell, og støttet seg blant annet til prost Inge Torsets uttalelse om en persons betroelser på dødsleiet:
«man er da så avskrellet, løken er så liten, at det da ikke er naturlig å iscenesette sirkusunderholdning.»
Prosten, som var den personen Tor Hepsø hadde den mest inngående samtalen med før han døde, sa i sin vitneforklaring at Tor Hepsø var fokusert, og opptatt av å formidle det han «bar med seg», og Torset hadde også inntrykk av at det var viktig for Hepsø «å få gjort opp det her før han døde».
Kommisjonen fant også at Tor Hepsø var i Trondheim på tidspunktene for begge drapene:
I årene 1976 og 1977 var Hepsø bosatt i Mellomveien i Trondheim, mens han arbeidet 14-dagers skift på en boreplattform i Nordsjøen. Kommisjonens undersøkelser har videre brakt på det rene at Tor Hepsø etter all sannsynlighet befant seg i Trondheim da begge drap ble begått.
Vaktlister fra boreplattformen fra de aktuelle tidsrommene har ikke latt seg fremskaffe, men ved å krysspeile tidspunkter da man med sikkerhet eller stor grad av sannsynlighet vet at Hepsø ikke befant seg på plattformen, som f.eks. tidspunkter for husleieinnbetalinger, legeundersøkelser, utstedelse av nytt sertifikat, tilstedeværelse i et bryllup, osv. har man kunnet rekonstruere hans bevegelser og arbeidsturnus.
Kommisjonen brakte også på det rene at Tor Hepsø hadde psykiske problemer.
I 1973 ble han innlagt på sykehus i Spania for slike lidelser. I 1979 ble han for første gang innlagt på psykiatrisk institusjon i Norge, etter at han fikk et psykisk sammenbrudd mens han var ombord på plattformen.
Innhentede legejournaler viste at Tor Hepsø etter dette og frem til sin død i 2005 gjennomgående var plaget av angst og depresjoner.
En av Tor Hepsøs nære arbeidskollegaer på boreriggen beskrev overfor gjenopptakelseskommisjonen at det fant sted en markant endring i Tor Hepsøs væremåte overfor arbeidskollegaene i løpet av perioden fra august 1976 og frem til han traff Hepsø igjen høsten 1977.
Vedkommende arbeidskollega videreutdannet seg i denne perioden, og forklarte at Tor Hepsø hadde blitt påfallende mer innesluttet i løpet av den perioden han hadde vært borte fra riggen, og at Tor Hepsø i enkelte sammenhenger også snakket uklart etter at han traff ham igjen.
I desember 1986 ble Tor Hepsø anmeldt for vold, voldtekt og drapsforsøk av sin samboer i perioden 1983-1986. Anmeldelsen ble i 1988 henlagt av statsadvokaten på grunn av bevisets stilling.
Torunn Finstad saken gjenopptas
Gjenopptakelseskommisjonen avgjorde den 15. juni 2006 at saken skulle gjenopptas.
Siden Fritz Moen hadde avgått ved døden, skulle derfor retten i henhold til straffeprosessloven § 400 avsi frifinnende dom uten hovedforhandling. Slik dom ble avsagt av Borgarting lagmannsrett 24. august 2006
Dommen hadde slike premisser:
«Trøndelag statsadvokatembeter har, med tilslutning fra Riksadvokaten, bedt om at det avsies frifinnende dom uten hovedforhandling etter straffeprosessloven § 400 femte ledd, jf oversendelsesbrev til Borgarting lagmannsrett av 20. juli 2006.
Lagmannsretten avsier etter dette frifinnende dom for de forhold som er omfattet av gjenopptakelsesbegjæringen, jf straffeprosessloven § 400 femte ledd. Dommen fra 1978 omfatter også domfellelse for overtredelser av straffeloven § 212.
Gjenopptakelsessaken omfatter ikke disse forholdene, men advokat Elden har bedt om at det avsies frifinnelsesdom også for disse postene. Trøndelag statsadvokatembeter har i sin oversendelse til retten uttalt at de har sympati for denne løsningen, men er i tvil om det er hjemmel for det.
Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er hjemmel for frifinnelse for så vidt gjelder de tiltalepostene som ikke er gjort til en del av gjenopptakelsessaken. Dom avsies i samsvar med dette. Lagmannsretten antar imidlertid at det hensett til at Moen er død, uansett ikke vil være aktuelt å utmåle straff for de forhold som ikke er omfattet av gjenopptakelsessaken.
Dommen er enstemmig.-«
På grunn av sin døvhet hadde Fritz Moen vanskelig for å skjønne hva som skjedde under politiavhørene, og han ble ble ifølge Aftenposten skreket til under avhørene, noe som gjorde ham livredd, og førte til at han ble presset til å avgi falsk tilståelse. Under rettssakene skal han også ha hatt vanskelig for å forstå hva som skjedde. Sakkyndig i saken, Anne Regine Føreland, fortalte senere til Aftenposten at hun hadde gjort anskrik om dette, men at hun var blitt truet med bortvisning for «ringeakt for retten».
Anne Regine Føreland har, som tidligere nevnt uttalt:
«Jeg gjorde administrator i Sigrid-saken, lagmann Karl Solberg, oppmerksom på at Moen ikke forsto det som ble sagt og at tempoet var altfor høyt. Han truet da med å vise meg bort fra rettslokalet for å vise ringeakt for retten.»
Hun sa videre at det høye tempoet fortsatte, også etter at hun hadde sagt fra.
Gjenopptakelseskommisjonen bemerket at Fritz Moen skal ha endret sine forklaringer mange ganger, og at det er flere forhold i forklaringene hans som ikke stemte med de funnene som ble gjort på åstedene. Dessuten mener kommisjonen at det kan være tvil om Moens forklaringer, i det hele tatt, både til politiet og retten er oppfattet riktig:
«Etter kommisjonens oppfatning, er det videre grunn til å reise spørsmål ved om Fritz Moens forklaringer både til politiet og i retten er korrekt oppfattet, i hvert fall dersom det med korrekt menes hva Moen har ønsket og ment å formidle.
Kommisjonen viser i denne forbindelse til professor Arnfinn Muruvik Vonens sakkyndige uttalelse til kommisjonen av 19. mai 2006, både de generelle uttalelsene vedrørende hvilke store kommunikasjonsmessige utfordringer som foreligger i forhold til en person med Moens handikap, og professor Vonens gjennomgang av Moens forklaring av 17. desember 2001 for Hålogaland lagmannsrett.
Det vises også til de misforståelser som faktisk oppsto i forbindelse med Fritz Moens forklaring for Hålogaland lagmannsrett i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen i 2000 – selv med to døvetolker til stede.»
Unnskyldningen som kom for sent, men godt.
17. april 2008 uttalte daværende Justisminister Knut Storberget:
«Jeg vil framføre en uforbeholden unnskyldning og beklagelse overfor Fritz Moen og dem som kjente ham og sto ham nær, for den urett han ble utsatt for» – «Så mye lidelse og urett som Fritz Moen ble utsatt for, finnes det ingen tilgivelse for. Dette må unngås for framtida.»
