Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Sist oppdatert tirsdag, 19 ,apr, 2022 15:44 av Redaksjonen
Den 21 april er det 50 år siden bestemmelsen i den tidligere norske straffeloven av 1902 om homofili ble opphevet.
«Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar.
Med samme straf ansees den, som har utugtig omgjængelse med dyr, eller som medvirker dertil.
Paatale finder alene sted, naar det paakræves af almene hensyn.»
Dette kjærlighets-fiendtlige forbudet mot homoseksuelle handlinger, og indirekte koblinger mot dyresex i paragrafens ordlyd kan synes utrolig i dag. Legg også merke til at paragrafens første avsnitt ikke omfattet kvinner.
I 1953 foreslo Straffelovrådet enstemmig å oppheve paragrafen og erstatte den med en bestemmelse om absolutt seksuell lavalder på 18 år samt en relativ grense for aldersgruppen 18–21 år.
Som begrunnelse for å oppheve § 213 uttalte Straffelovrådet at «det kan fremstille seg som en urettferdighet å straffe en person for homoseksuelle handlinger som er en følge av en egenskap ved ham som ikke kan legges ham til last. Homoseksualitet er forsåvidt av samme art som en sykdom eller legemsfeil.»
Videre uttalte rådet at bestemmelsen omtrent aldri ble brukt i praksis og den vurderte derfor om det var noen mening i å ha en straffebestemmelse det ikke var meningen å bruke.
En innvending var, som Justisdepartementet uttalte i 1927, at det var «overveiende betenkelig å legalisere perverse forhold av den her nevnte art». Til dette uttalte Straffelovrådet at «loven ikke billiger alt det den ikke setter straff for. Det er langt fra noen alminnelig regel at loven skal straffe enhver umoralsk handling.»
Straffelovrådet uttalte også at det kan «være urettferdig å betegne homoseksuelle handlinger som kriminelle. Det gjelder her i stor utstrekning personer som i enhver annen henseende er bra, pliktoppfyllende samfunnsborgere. Deres abnorme seksualliv skyldes forhold som de selv ikke har kunnet ha noen innflytelse på. De lider under sitt forhold, og denne lidelse blir unødig forsterket ved at loven betegner dem som kriminelle.»
Endelig, i november 1970 holdt informasjonsleder i Det Norske Forbundet av 1948, Karen-Christine Friele et foredrag i Studentersamfundet i Trondhjem hvor hun tok opp Norges status som et av få gjenværende land i Europa med straffebestemmelse om homoseksualitet.
Hun avsluttet foredraget sitt ved å si:
«Jeg er ikke i tvil om at meget kan og bør gjøres for å bedre forholdene – ikke minst gjennom saklig, korrekt og nøktern opplysning – men like meget ved en avskaffelse av § 213 i straffeloven».
Karen-Christine Friele
I desember 1970 fikk daværende justisminister Egil Endresen interpellasjon i stortinget av Arne Kielland (A), som spurte om Justisdepartementet overveide å oppheve § 213 i straffeloven. Arne Kiellands interpellasjon kom opp i stortinget i april 1971.
I den anledning sendte Det Norske Forbundet av 1948 et brev til storting og regjering der man anmodet at paragrafen fjernes fra norsk straffelov, samt at man skulle innføre likhet for loven for homofile og heterofile, med andre ord at man ikke skulle få særbestemmelser for homofile, herunder høyere kriminell lavalder. Dersom en slik særbestemmelse skulle innføres, ville Forbundet henstille til regjeringen at en komité bestående av medisinsk sakkyndige måtte nedsettes, for å klargjøre de påståtte negative konsekvensene som skulle tilsi høyere kriminell lavalder for homofile.
I interpellasjonsdebatt i Stortinget var det bred enighet om at § 213 burde oppheves. Justisminister Oddvar Berrefjord , som tiltrådte i rollen ved regjeringsskifte 17. mars 1971, avsluttet sitt innlegg ved å si:
«Selv er jeg av den oppfatning at § 213, som må betraktes som en sovende straffebestemmelse, hva man jo var inne på i odelstingsdebatten i går, bør oppheves i sin helhet uten at det er grunn til å erstatte den med noen særregel rettet mot en særskilt form for kjønnslig omgang mellom unge mennesker. For kvinners vedkommende ville en slik særregel i tilfelle bety å kriminalisere handlinger som i dag ikke er straffbare, og som det heller aldri har vært noe behov for å innføre straffebud mot.»
Justisminister Oddvar Berrefjord
Interpellant var Arne Kielland (A), som hadde advart sterkt mot å lage en særregel, eksempelvis en særskilt kriminell lavalder. Han viste blant annet til en økning i tilfeller av pengeutpressing overfor homoseksuelle i land der slike særregler var innført.
Fikk endelig støtte fra myndighetene
I februar 1972 gjorde informasjonssekretær i Det Norske Forbundet av 1948, Karen-Christine Friele det offentlig at forbundet hadde mottatt 10000 kroner i støtte fra Helsedirektoratet til trykking og distribusjon av brosjyren «Homofili».
Brosjyren var ment som folkeopplysning og Forbundet skulle distribuere den til så mange som mulig. Senere det samme året (21. april 1972) ble paragrafen opphevet ved lov.
Viser kjærlighet med stolthet
Pride synliggjør grupper som bryter med normer for kjønn og seksualitet, markerer samhold, solidaritet, respekt og toleranse og uttrykker alles rettighet til fritt å velge sin egen identitet. Feiringen skjer ofte i form av parader og festivaler.
I Norge arrangeres Pride av Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.
Pride bygger på tre hovedpremisser: at folk skal være stolte av sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, at seksuell diversitet er et gode, og at seksuell orientering og kjønnsidentitet ikke kan forandres bevisst.
Pride-arrangementene har utviklet seg fra radikale minnemarkeringer og demonstrasjonstog etter Stonewall-opprøret i New York City i 1969, en hendelse som regnes som starten på den moderne homo- og LHBTIQ+-bevegelsen i USA og etter hvert resten av Vesten.
Gjennom fellesskap, åpenhet og stolthet har homofile, lesbiske, transpersoner og andre kjempet mot homofobi, forbud og trakassering og for egen frigjøring og likestilling.
Foto: Simmersholm.net
Det vanligste symbolet er regnbueflagget.
Andre såkalte «homomerker» er det greske lambda-tegnet, rosa og svarte trekanter en merking som ble brukt av nazistene før og under andre verdenskrig, og doble venusspeil og marssymboler.
Mens prideparadene i enkelte land er forbudt eller blir forstyrret av religiøse eller høyreekstreme motdemonstranter, har arrangementene i flere liberale demokratier blitt årlige folkefester. I Norge har det vært «homomarsjer» og «Skeive dager» fra først på 1980-tallet.
Det vanligste symbolet for skeiv stolthet er i dag regnbue-flagget. Det ble tatt i bruk i USA i 1978.
3FM- Norge gratulerer med 50-årsdagen, og sender samtidig varme tanker til de menneskene i verden som ennå ikke kan oppleve det mest naturlige i verden, å vise åpen kjærlighet til noen de er glad i, på grunn av religiøse eller politisk forskrudde holdninger.
