Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Ett av USAs største musikktalent er ute med nytt album. En fin blanding av popballader og ubestemmelig rock preger albumet.
«Plastic Hearts» som er Miley Cyrius syvende studioalbum, markedsføres som en slags new wave-popplate fra overgangen mellom 70- og 80-tallet. og lykkes bare delvis med dette. På skiva har hun med seg gjesteartister som Joan Jett, Billy Idol og Stevie Nicks. Man kan begynne å høre at stemmen blir mer og mer «whiskeypreget». Neida, småjenta som slo gjennom er definitivt ikke småjente lenger, men stemmen virker sliten. Låtene henger ikke alltid på greip heller, kanskje med unntak av «Gimme what i want», som gir ett lett «poppish» preg, med beat som minner litt om Alphaville og tysk synthpop.
Størst skuffelse ble det med Dua Lipa-samarbeidet «Prisoner» som bare ble rotete, og definitivt ikke kommer inn på mine spillelister, uansett hvordan dagsformen min måtte være.
Når det er sagt er ikke albumet helt håpløst, Det finnes lyspunkter, som «Midnight Sky», Heart of glass, en låt hun gjør bedre enn originalen, og Golden G string.
Det er kanskje de to siste som gjør at albumet går opp ett terningkast på denne anmeldelsen.
Albumets desidert dårligste låt: «Bad Karma» med Joan Jett
Albumets beste låt: «Golden G string»
Vi vet du kan bedre Miley, hvorfor gjør du ikke det da?
Dette albumet får en firer på terningen.
Leave a Reply