Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Innenfor den elektroniske popmusikken eide Robyn Mirjam Carlsson året 2010. Så knallhardt definerte hun seg selv inn i starten av dette tiåret, at det egentlig er vanskelig å ta inn over seg hvor, nytenkende og avansert «Body Talk» var.
Både på format (tre EP-er i stedet for album) og låter. Fire år senere gjorde hun det – bokstavelig talt – igjen sammen med Röyksopp og «Do it again».
2010 er lenge siden, så å slippe ett nytt album i denne kategorien nesten 9 år senere, og når man begynner å kunne kalles middelaldrende, må være en utfordring.
Helvete heller Robyn, du nailer det faen meg! Alt som har skjedd siden sist er at du er mer erfaren, men du har fremdeles med det ungdommelige og friske uttrykket i låtene dine som vi likte så godt. Følelsene i låten er rotekte, og tekstene fremstår som langt fra klisjeaktige, som denne sjangeren ofte er plaget med. Jeg sitter igjen med en god følelse av hat her menes det som synges. Ektefølt og ærlig.
Dansefoten, ja den rykker det ikke i , men den rister.. så hardt i takt med musikken at de som sitter rundt meg begynner å bekymre seg for at jeg har fått epilepsi eller noe. Jeg vet at disse låtene vil bli hørt mye på nattklubber og diskoteker fremover i en eller annen remixet form, og for all del, det blir nok en god del radiospillinger også.
«Honey» tar god plass i rommet og appellerer nok godt til de som elsket Body Talk, fordi store deler av plata kjører en minimalistisk,men likevel god klubb-beat. Honey sniffer litt på samme følelse, men holder det mer seriøst, og ikke så egnet for allsang. Det gjør det nødvendigvis ikke mindre dansbart.
Robyn omfavner sin indre klubb-fantast med hennes faste sparrepartner Klas Åhlund, samt Mr. Tophat, Kindness, Zhala og Joseph Mount (Metronomy), som også forklarer de varme og lette synth-partiene. Spesielt «Because it’s in the Music» lusker seg smidig mellom klatrende basslinjer og disco-synther i det søte og melankolske.
«Between the Lines» skaper en soft Ibiza-stemning som naturlig ruller videre til «Beach2k20», passende nok laget med Mr. Tophat nettopp på Ibiza. Disse gromlåtene føles på ett vis veldig tidsriktige, men de repetitive synthene tilfører også et herlig knippe nostalgi i denne miksen av sensuelle rytmer.
«Call Your Girlfriend» er en låt som like gjerne kunne vært gitt ut på slutten av 80tallet. Full av kule synthløp og varme elektroniske strykere. Den bygger seg opp til noe der andre ville ha kastet inn et ekstremt drop. Robyn gjør droppet i stedet til en ekstrem understatement, og lar tomrommet etterpå bære seg fremover. Spennende i en tid hvor det meste av elektronisk musikk dreier seg om de feteste droppene.
Genialt album, som av meg ikke kan få noe annet enn full pott! Gratulerer med nytt album Robyn, Vi har virkelig savnet deg!
