Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Sist oppdatert mandag, 26 ,okt, 2020 22:12 av Redaksjonen
Det er i dag 75 år siden Vidkun Abraham Lauritz Quisling som var hans døpenavn, ble dømt til døden for landssvik.
Etter Tysklands invasjon av Norge i 1940 forsøkte Quisling å begå statskupp over radio, men kuppforsøket mislyktes da tyskerne ikke så seg tjent med å støtte hans såkalte regjering.
Quislings radiotale ved statskuppet
Vinteren 1942 kom han imidlertid tilbake som sjef for en tyskstøttet regjering men da med tittelen ministerpresident. Slik ledet han, sammen med den sivile administratoren for den tyske okkupasjonsmakten, den norske statsadministrasjonen resten av krigen.
Etter frigjøringen i 1945 ble Quisling dømt til døden og henrettet for landssvik.
I mai 1931 satt Senterpartiet, som de heter i dag, i regjering under navnet Bondepartiet. De fikk regjeringen til tross av at de var Stortingets minste med kun 25 representanter. Quisling hadde en ministerpost i denne regjeringen etter en anbefaling fra redaktøren i avisen Nationen, Aadahl.
Ett tilbakeblikk. Hvem var Quisling egentlig?
Etter examen artium i 1905 ble han tatt opp som nummer én på Krigsskolens feltartillerilinje. Etter at den spente stemningen rundt unionsoppløsningen utover sommeren og høsten roet seg, forløp utdanningsløpet temmelig normalt. Quisling hadde også her særdeles gode akademiske resultater. Etter tjeneste som premierløytnant ved feltartilleriet, tok han fatt på videreutdanning ved Den militære høyskole. Studiene inneholdt realfag, sammen med fag som militær administrasjon, taktikk og generalstabstjeneste. Quisling fikk her hovedkarakter 1,18, noe som var det beste noensinne oppnådd ved høyskolen. Som beste avgangsstudent fikk han, slik skikken var, audiens hos kong Haakon. Etter utdanningen roterte Quisling mellom forskjellige avdelinger i generalstaben. Han hadde enkelte opphold ute i felten ved avdelingene på Værnes og Gardermoen, men det var i stabstjeneste han likte seg best. Under generalmajor Holtfodts kommando syslet Quisling blant annet med organisering av hærordningen, inspeksjon av miltæravdelinger og koordinering med kartverket, arbeid han senere skulle ha stor nytte av under nødhjelpsarbeidet i Sovjetunionen. Han fikk kapteins grad i 1917.
På nyåret 1918 ble stillingen som militærattaché i Petrograd ledig, og i mai var Quisling klar til å begynne i stillingen.
Quisling kom til et Russland i kaos, og Norges legasjon var liten og dårlig organisert. Ministeren var ikke på plass i Petrograd, og legasjonssekretær Arild Huitfeldt fungerte som chargé d’affaires. Etter kort tid ble Huitfeldt erstattet av Frederik Prytz.
Prytz og Quisling ble svært godt kjent under oppholdet i Russland, og ble venner for livet. Sammen rapporterte de tilbake til Oslo om oktoberrevolusjonen, og rapportene ble fast lest av kongen og utenriksministeren. I desember var imidlertid situasjonen blitt så usikker i Russland at Prytz og Quisling måtte forlate landet.
Tilbake i Kristiania gikk Quisling tilbake til generalstaben, men allerede sommeren 1919 søkte han seg utenlands igjen. 10. september forlot han Norge til fordel for Helsingfors, der han hadde fått stillingen som etterretningsoffiser. I Helsingfors arbeidet han under sendemann Andreas Urbye.
På anbefaling fra minister Urbye begynte Quisling å arbeide for Fridtjof Nansen i 1921. En humanitær katastrofe var under oppbygging i Sovjetunionen, og Quisling fikk permisjon fra arbeidet ved generalstaben for å bli en del av Nansens innerste krets av hjelpearbeidere.
Quisling ble først kjent som nødhjelpsarbeider i Sovjetunionen og nær medarbeider av Fridtjof Nansen, og var Norges forsvarsminister i to Bondeparti-(Senterpartiet i dag) regjeringer fra 1931 til 1935.
Politisk engasjement
Etter at Mowinckels Venstre-regjering gikk av i mai 1931 etter Lilleborgsaken gikk regjeringsoppdraget til Bondepartiet, på tross av at de var Stortingets minste med kun 25 representanter. Regjeringen fikk en særdeles tøff start, med en rekke problemer arvet fra tidligere regjeringer: statsregnskapet for 1931 viste en alvorlig inntektssvikt, mens budsjettet for 1932-1933 var det laveste hittil i århundret.
Quisling hadde som så mange andre statsråder i den nye Kolstad-regjeringen liten politisk eller parlamentarisk erfaring.
Det ble en stormfull politisk debut for Quisling. Arbeiderbladet angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale».
Nordisk Folkereisning skulle i utgangspunktet være en hemmelig organisasjon, men 28. mai ble organisasjonen kjent i offentligheten da Arbeiderbladet trykket bevegelsens program. Resten av pressen fulgte opp, og Dagbladet omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen.
Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt, og tre uker etter at den nye regjeringen tiltrådte, eskalerte situasjonen i Telemark. I Skien-Porsgrunn-området var stemningen hatsk mellom kommunister og sosialdemokrater, og i juni angrep en kommunistledet demonstrasjon streikebrytere og politi ved Norsk Hydros anlegg på Menstad. «Menstadslaget», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg særdeles passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister Lindboe tok den aktive rolle.
Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene. På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev Arbeiderbladet, og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.
Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde tatt seg til rette på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det Eirik Raudes Land. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra Grønlandslagene ved Gustav Smedal og et hardkjør i Dagbladet besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Quisling forholdt seg imidlertid taus under regjeringsmøtene.
Pepperoverfallet
5.februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider.
«Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev Aftenposten, mens Arbeiderbladet hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet».
Det faktiske hendelsesforløpet var noe uklart, men Quisling hevdet at han var blitt overfalt i et konferanserom i Forsvarsdepartementet. Den ukjente gjerningsmannen skal ha kastet pepper i øynene hans og stukket ham med kniv, før han stakk av med en koffert med ukjent innhold. Quisling dro så hjem til Frogner, og meldte ikke saken til politiet før neste dag.
«Pepperoverfallet» ble vinterens store sak i pressen, og avisene hadde svært ulikt syn på episoden. Arbeiderpressen var kritisk og mente hele overfallet var iscenesatt av forsvarsministeren selv, mens avisen Nationen, som den dag i dag kan sies å ha nasjonalistiske holdninger, dog ikke nazistiske, tok Quisling i forsvar.
8. april 1940
Om morgenen 8. april minela vestmaktene Vestfjorden og områder på Vestlandet. Quisling var nå helt sikker på at krigen var kommet til Norge, og vurderte det til at de tradisjonelle partiene under Nygaardsvolds, Hambros og Mowinckels ledelse var ute av stand til å håndtere situasjonen. Samme dag skrev Quisling i et opprop til befolkningen at:
Nå ser enhver hvad partipolitikerne og deres vanstyre av bragt Norge op i. […] Nygaardsvold-regjeringen og de andre partipolitikerne med Hambro og Mowinckel i spissen må straks fjernes fra videre befatning med rikets styre. Nasjonal Samling er den eneste organisasjon som har sett riktig i de avgjørende politiske spørsmål. Nasjonal Samling er den eneste bevegelse som kan redde Norges frihet og selvstendighet […]
Flygebladet ble delt ut i befolkningen av Hirden, uten at folk flest tok budskapet spesielt seriøst. Det var imidlertid blodig alvor for Quisling, som nå var klar til å gripe makten og innsette seg selv som statsminister.
Natten til 9. april 1940
Quisling og sekretæren hans Harald Knudsen tok inn på Hotel Continental for natten, da de ventet at situasjonen ville eskalere i nær fremtid. Flyalarmen samme natt gav ham rett, og natt til 9. april var den tyske invasjonen i gang.
På ettermiddagen forsøkte Quisling å dra til Forsvarsdepartementet for å overta styringen der, men da både Generalstaben og alle embedsmenn han kjente var forduftet måtte han reise tilbake til Hotel Continental med uforrettet sak.
Utover ettermiddagen kladdet Quisling med Hagelin og Scheidts hjelp en erklæring han kunne fremføre i kringkastingen, og samme kveld dro Scheidt i SA-uniform til de tyskokkuperte NRK-lokalene i Roald Amundsens gate for å få Quisling på eteren.
Riksprogramsjef Olav Midttun var skeptisk til forespørselen, men Scheidt fikk bløffet Quisling på luften ved å påstå at de arbeidet på vegne av tyske myndigheter.
Litt over halv åtte fikk Quisling lest opp erklæringen sin, før han igjen tok turen til Forsvarsdepartementet. Her ringte han oberst Hans S. Hiorth på Elverum og bad ham «arrestere marxistregjeringen», uten at Hiorth tok ham seriøst. Det samme skjedde da Quisling gav politimester Welhaven ordre om å innfinne seg til konferanse straks, og på samme måte reagerte Norges Rederforbund da Quisling gav ordre om at norske skip måtte søke til ikke-alliert havn: Alle Quislings ordre ble ignorert denne dagen.
Klokken ti gikk Quisling på luften igjen, og etter å ha gjentatt erklæringen fra tidligere på kvelden presenterte han regjeringen sin. 
Quisling erklærte også at fortsatt motstand mot tyskerne var:
«direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom«, og at det medførte «det alvorligste personlige ansvar» for de som ikke lød ordre fra den nye regjeringen.
Samtidig uttalte han at det vil «bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn«.
Krigsforløpet
Quisling beveget seg i antisemittisk retning i løpet av de første krigsårene, men han sto likevel for en mildere diskrimineringspolitikk enn hva tyskerne agiterte for. Quisling sto for eksempel mot det tyske presset om at jødiske personer skulle pålegges å bære davidsstjerne offentlig.
Quisling-styret sørget likevel for at jødiske leger og sakførere fikk yrkesforbud, og Quisling gjeninnførte også «jødeparagrafen» i grunnloven i mars 1942.
Den verste Jødepolitikken lå riktignok ikke i Quislings hender, og tyskerne bestemte dermed at alle legitimasjonskort som tilhørte jøder måtte stemples med en «J». Norsk politi fikk i oppgave å stå for det praktiske i registreringen av jødene, og kopier av alle innsamlede opplysninger gikk også til NS.
Da tysk politi høsten 1942 bestemte at alle jødiske personer skulle arresteres, ble Hirden og Germanske-SS Norge brukt som hjelpetropper.
Quisling sørget også for å gi arrestasjonene et skinn av juridisk legitimitet ved å utvide straffelovens sikringsbestemmelser, samt ved å vedta en ny lov om inndragning av jøders formue.
Til ett-årsdagen for innsettelsen som ministerpresident i februar opptrådte Quisling offentlig igjen, denne gangen på Klingenberg kino, som var festpyntet for anledningen.
I den timelange talen til tilhengerne hadde Quisling nå en helt annen tone enn før.
Han lovet ikke lenger en lysende fremtid og nasjonal selvstendighet for Norge, men kom bare med advarsler og spådommer om endetiden. Blant de dystre temaene Quisling tok opp var krigen på østfronten, der et tysk nederlag nå var blitt en reell mulighet. Quisling uttalte at en sovjetisk seier ville bli en katastrofe. «Hvis Tyskland taper krigen, så har Skandinavia ingen sjanse«, hevdet Quisling, og sa også at Norge ville få sitt «fedreland og folkeætt tilintetgjort under et blodig jødetyranni«.
Quisling oppfordret tilhørerne til å gjøre det de kunne for «å lette Tyskland denne oppgave«, mens han samtidig kom med trusler mot den folkelige motstandsbevegelsen mot NS-regimet.
Frigjøringen
Quisling ble i oktober 1945 dømt for landsforræderi, drap og tyveri i Eidsivating lagmannsrett.
Dommen ble anket til Høyesterett, som stadfestet dommen.
Sammen med to andre NS-ledere, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke, ble han dømt til døden.
Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning 24. oktober 1945. Henrettelsen ble gjennomført kl 02:40 om natten og det ble brukt elektrisk belysning. Eksekusjonspeletongen besto av 10 mann som skjøt fra om lag 8 meters avstand, kommandøren skjøt til slutt Quisling gjennom tinningen med pistol. To leger konstaterte at åtte kuler var gått gjennom hjertet. Liket ble straks sendt til krematoriet.
1. juni 1959 ble askeurnen satt ned på foreldrenes gravsted i Gjerpen.
