Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Sist oppdatert søndag, 11 ,des, 2022 15:16 av Redaksjonen
Mannen som er mistenkt for å ha lagd bomben som ble brukt ved Lockerbie-bombingen, hvor 270 mennesker ble drept, er pågrepet.
Lockerbie-bombingen skjedde den 21. desember 1988. En bombe var plassert ombord på Pan Am Flight 103 på strekningen Frankfurt am Main–London–New York–Detroit eksploderte, noe som medførte at flyet styrtet fra 31 000 fots høyde (9448 m) over det sydlige Skottland, nær byen Lockerbie.
I den påfølgende etterforskningen ble det fastslått at 340-450 gram plastisk sprengstoff ble detonert i flyets fremre bagasjerom. Dette utløste en serie hendelser som førte til en rask ødeleggelse av flyet. Vinder i opptil 190 km/t (100 knop) spredte passasjerer og flydeler på en 130 km lang strekning over et område på 2189 km².
I oktober 2002 tok libyske myndigheter på seg ansvaret for aksjonen, og betalte en større erstatning.
Mannen som er mistenkt for å utføre selve Lockerbie-bombingen er nå pågrepet 34 år etter terrorhandlingen.
Den skjebnesvangre flyvningen
Flyet som opererte Pan Am Flight 103 var en Boeing 747-121 , registrert N739PA, og kalt Clipper Maid of the Seas.
PA 103 var Pan American Worlds andre daglige flyvning på ruten Frankfurt-London-New York-Detroit. Den hadde startet som PA 103A fra Frankfurt internasjonale lufthavn i daværende Vest-Tyskland, og ble betjent av et Boeing 727 for turen til Heathrow lufthavn i London.
47 av de 89 passasjerene ombord på PA 103A byttet fly på Heathrow til et Boeing 747, som skulle fortsette flighten til John F. Kennedy internasjonale lufthavn i New York under kallesignalet PA 103.
747-maskinen hadde ankommet denne morgenen fra San Francisco. Det ble i to timer voktet av sikkerhetspersonell fra Pan Am, men sto ellers uten oppsyn.
Det var 243 passasjerer ombord og 16 crew-medlemmer, ledet av kaptein James MacQuarrie.
Takeoff til tragedien
Den siste flighten var satt opp med en avgang klokken 18:00, og la ut fra gaten 18:04. På grunn av en forsinkelse tok flyet av først 18:25 i retning nordvest ut av Heathrow. Deretter satte piloten kursen mot Skottland. Klokken 18:56 nådde flyet grensen og ankom marsjhøyden på 31 000 fot.
Klokken 19:00 ble PA 103 overført til flykontrolltjenesten ved Shanwick Oceanic Control Centre i Prestwick i Skottland, der flyet skulle motta klarering for å begynne turen over Atlanterhavet. Flygeleder Alan Topp tok kontakten idet flyet gikk inn i skotsk luftrom.
Kaptein James McQuarrie svarte «God kveld Skotsk, Clipper 103. Vi er på nivå 310». Førstestyrmann Raymond Wagner sa deretter «Clipper 103 ber om hav-klarering». Disse ordene var de siste som ble hørt fra flyet.
Bomben
46,9 sekunder over 19:02 forsvant transponderkoden for flyet på flygeleder Alan Topps radarskjerm.
Flyet ble vist på flygelederens radarskjerm som en liten grønn firkant med et kryss i midten. Denne firkanten, inneholdt transponderkoden 0357 og flygenivå-310, og fortalte flygelederen at flyet var der det skulle være.
Da denne firkanten med koden forsvant fra radarskjermen førsøkte flygeleder Topp å kalle opp kaptein McQuarrie og ba også en nærliggende KLM-flight om å gjøre det samme, men ingen av de fikk svar. Topp trodde først at flyet hadde gått inn i en dødsone der mål er usynlige for radar. Men åtte sekunder senere dukket det opp fire firkanter på radarskjermen, der det skulle vært bare én, og disse spredde seg utover og dekket et område som Topp visste var over 1,5 kilometer stort.
I bakken.
Ett minutt senere traff vingeseksjonen, som inneholdt 91 tonn drivstoff, bakken i Sherwood Crescent i Lockerbie.
Den britiske geologitjenesten i sørlige Skottland registrerte seismisk aktivitet som målte 1,6 på Richters skala idet alle spor etter to familier, flere hus og den 60 meter lange høyrevingen forsvant. En British Airways-pilot, kaptein Robin Chamberlain, var på vei med ruten Glasgow-London nær Carlisle da han kalte opp Oceanic Control og rapporterte massive branner på bakken. Ødeleggelsen av PA 103 fortsatte på Topps skjerm som nå var full av grønne firkanter som bevegde seg østover med vinden.
Eksplosjonen hadde slått et 50 cm (20 tommer) hull på venstre side av flykroppen . Etterforskere fra US Federal Aviation Administration (FAA) konkluderte med at det ikke var startet noen nødprosedyrer i cockpiten. CVR-en (Cockpit Voice Recorder, en av de såkalte svarte boksene), plassert i haleseksjonen av flyet, ble funnet på ett jorde av ett ettersøkslag fra politiet etter 24 timer. Opptaket på CVR-en viste at det ikke ble gjort noen form for nødanrop, men en hvesende lyd på 180 millisekunder kunne høres da eksplosjonen ødela flyet. Eksplosjonen i flyets lasterom ble forsterket av dekompresjonen av flykroppen – en stor forskjell i trykk mellom flyets indre og ytre. Flyets elevator- og ruddekontrollkabler hadde blitt ødelagt og flykroppen falt deretter nedover og til venstre.
Ofrene
Alle 243 passasjerer og 16 besetningsmedlemmer ble drept, det samme var 11 innbyggere i Lockerbie på bakken. Av de totalt 270 omkomne var 190 amerikanske statsborgere og 43 britiske statsborgere. Nitten andre nasjonaliteter var representert, med fire eller færre passasjerer per land.
Erfarent Crew
Kaptein James B. MacQuarrie (55 år), Hadde vært Pan Am-pilot siden 1964 med nesten 11.000 flytimer, hvorav over 4.000 på flytypen Boeing 747. Han hadde tidligere tjenestegjort tre år i den amerikanske marinen og fem år i Massachusetts Air National Guard , hvor han hadde rang som major.
Annenpiloten Raymond R. Wagner (52 år), Hadde vært Pan Am pilot siden 1966 med nesten 5500 timer på flytypen og totalt nær 12000 flytimer, hadde tidligere tjenestegjort åtte år i New Jersey National Guard .
Flyingeniør Jerry D. Avritt (46 år), som begynte i Pan Am i 1980 etter 13 år i National Airlines , hadde mer enn 8000 timers flytid, med nesten 500 timer på 747.
Passasjerer og besetning
Alle de 243 passasjerene og de 16 besetningsmedlemmer ble drept. En skotsk undersøkelseskommisjon som åpnet 1. oktober 1990, fant ut at idet cockpiten brøt av blåste vindkast i tornadostyrke igjennom flykroppen, rev klær av passasjerene og forvandlet gjenstander som serveringsvogner til dødelige prosjektiler. På grunn av den plutselige endringen i lufttrykket, ekspanderte de naturlige gassene inni passasjerenes kropper til opptil fire ganger deres normale volum, og forårsaket at lungene utvidet seg for så og kollapse. Mennesker og gjenstander som ikke var festet fast ble blåst ut av flyet og inn i en lufttemperatur på -45,5 °C, og et fall på 9400 meter som varte i omtrent to minutter. Noen passasjerer som var festet med setebeltet ble sittende i flykroppen i setene sine og traff bakken i Lockerbie spent fast i setet.
Selv om passasjerene ville ha mistet bevisstheten på grunn av oksygenmangelen, mente rettsmedisinere at noen av passasjerene kom til bevisshet idet de nådde lavere, mer oksygenholdige høyder. Rettspatolog Dr. William G. Eckert var blant dem som undersøkte resultatene av obduksjonene. Han mente at besetningen, noen av flyvertene samt 147 andre passasjerer overlevde eksplosjonen og lufttrykkendringen, og kunne ha vært i live idet de traff bakken. Ingen av disse passasjerene viste tegn på skade etter selve bomben eller dekompresjonen og oppløsingen av flymaskinen. En mor ble funnet holdende på babyen sin, to venner holdt hverandre i hendene, og en god del passasjerer klemte på krusifikser.
Dr. Eckert fortalte det skotske politiet at spesielle merker på pilotens tommel indikerte at han hadde holdt fast på stikka idet han gikk ned, og kan ha vært i live da han landet. Kaptein McQuarrie og flightcrewet, ei flyvertinne og en del av førsteklassepassasjerene ble funnet fortsatt fastspent i setene sine inni neseseksjonen der den landet på et jorde ved kirken i landsbyen Tundergarth. Flyvertinnen var i live da hun ble funnet av en bondekone, men døde før hjelp kom til stedet. En mannlig passasjer ble også funnet i live, og helsemyndighetene mener at han kunne ha overlevd dersom han hadde blitt funnet før.
Lockerbies innbyggere ble hardt rammet
På bakken ble 11 innbyggere i Lockerbie drept da vingene, fortsatt festet til en del av selve flykroppen, traff huset med adresse Sherwood Crescent nummer 13 i en hastighet på over 800 km/t og eksploderte.
I et 47 meter langt og 12 meter bredt krater fordampet flere hus og deres grunnmurer, mens 21 andre hus ble så skadd at de måtte rives. En familie på fire, Jack og Rosalind Somerville og deres barn, døde da huset deres i Sherwood Crescent nummer 15 eksploderte.
En ildkule reiste seg over husene og bevegde seg mot den nærliggende motorveien mellom Glasgow og Carlisle (A74) og brente biler i den sørgående filen, hvilket medførte at både gjennomreisende og fastboende trodde at det hadde skjedd en nedsmelting i atomanlegget i Chapel Cross like ved.
Det eneste huset som ble stående igjen i Sherwood Crescent tilhørte pater Patrick Keegans, Lockerbies romersk-katolske prest.
I mange dager levde innbyggerne i Lockerbie med synet av døde kropper i hager og gater, mens kriminalteknikere jobbet med å fotografere og merke plasseringen av hver kropp for å senere avgjøre posisjonen og styrken til eksplosjonen i flyet ved å koordinere de enkelte passasjerenes opprinnelige sitteplass, skade og hvor de landet. Bunty Galloway, en , fortalte:
«En gutt lå i bunnen av trappen ned til veien. En ung gutt med brune sokker og blå bukser på. Senere på kvelden spurte svigersønnen min om å få et teppe for å dekke over ham. Jeg visste ikke om han var død. Jeg ga ham et lammeullsteppe og tenkte at det ville holde ham varm. To jenter lå døde rett over veien, en av dem lå bøyd over et hagegjerde. Det var akkurat som om de sov. Gutten lå ved bunnen av trappen min i mange dager. Hver dag da jeg kom tilbake til huset for å hente noen klær, lå han der. «Gutten min er fortsatt der», brukte jeg å si til den ventende politimannen. På lørdag taklet jeg det ikke mer. «Du må få fjernet gutten min», sa jeg til politimannen. Den kvelden ble han flyttet.»
Bunty Galloway innbygger i Lockerbie
Pårørende strømmet til åstedet
I strid med myndighetenes råd om å ikke reise til Lockerbie ankom mange av passasjerenes pårørende, de fleste fra USA, innen få dager for å identifisere sine kjære.
Frivillige fra Lockerbie etablerte og bemannet døgnåpne kantiner der pårørende, soldater, politifolk og sanitetspersonell fikk gratis måltider, drikke og noen å snakke med.
Innbyggerne i byen vasket, tørket og strøk alle klesplagg som ble funnet, slik at så mange gjenstander som mulig kunne bli gitt til de pårørende så snart politiet bestemte at de ikke hadde kriminaltekninsk verdi.
BBCs skotske korrespondent, Andrew Cassel, meldte på 10-årsmarkeringen for bomben at innbyggerne i Lockerbie hadde «åpnet sine hjem og hjerter» for de pårørende, og at bånd som ble knyttet holder den dag i dag.
Libyasporet
Libya har aldri formelt tilstått å ha utført bombingen i Lockerbie. I et brev til FN sa de bare at de «aksepterte ansvar for handlingene til sine tjenestegjørende personale».
Motivet som vanligvis er gitt til Libya kan spores tilbake til en rekke militære konfrontasjoner med De forente staters marine som fant sted i 1980-årene i Sidrabukten som Libya hevdet som sitt territorialfarvann. Først var det hendelsen i Sidrabukten i 1981 da to libyske jagerfly ble skutt ned. Så ble to libyske skip senket i Sidrabukten. Senere, den 23. mars 1986 ble en libysk kystvaktbåt senket i Sidrabukten, etterfulgt av senkingen av en annen libysk båt den 25. mars 1986.
Den libyske lederen Muammar al-Gaddafi ble beskyldt for å gjengjelde senkingen ved å beordre bombing av nattklubben La Belle i Vest-Berlin i 1986. Denne klubben var ofte besøkt av amerikanske soldater, bombingen drepte tre og skadet 230.
Rettssaken mot de to libyerene Abdul Baset Ali al-Megrahi og Lamin Khalifah Fhimah begynte den 3. mai 2000. Megrahi og Fhimah var anklaget for bombingen av Pan Am Flight 103 i 1988. Den 31. januar 2001 ble Megrahi erklært skyldig for mord og ble dømt til fengsel på livstid. Fhimah ble frifunnet. Megrahis anke mot dommen ble avvist den 14. mars 2002.
Den 20. august 2009 blir al-Megrahi benådet og flydd hjem til Libya, ettersom han var uhelbredelig kreftsyk. al-Megrahi døde 20. mai 2012 av kreft, 60 år gammel
Mannen bak bomben
I dag meldte nyhetsbyrået Reuters om at mannen som er mistenkt for å ha laget Lockerbie-bomben, er pågrepet i USA.