Denne artikkelen er over to måneder gammel, og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Sist oppdatert torsdag, 26 ,aug, 2021 12:06 av Redaksjonen
Under dekke av å skulle beskytte Norge mot kommunismen under den kalde krigen, bedrev regjeringen Gerhardsen det man i dag kanskje ville kalt ren gravskjending.
Nærmere 14000 russere døde i Norge under krigen, enten i fangeleire, eller i frigjøringen av Norge. Takken de fikk, var at minnesteiner oppført av deres overlevende kamerater, ble sprengt av Norske myndigheter og likene gravd opp i all hemmelighet, (enkelte ble ekshumert 3 ganger).
Under andre verdenskrig ble mer enn 100 000 sovjetrussiske krigsfanger transportert til Norge. Av disse omkom omkring 13 700. Tallet er større enn det totale tap av norske liv, sivile og militære, hjemme og ute, i hele krigen.
De russiske krigsfangene omkom dels ved store forlis under transport langs kysten, bl.a. ved senkingen av skipene Palatia i 1942 og Rigel i 1944. Til sammen omkom om lag 3 000 russiske krigsfanger i disse forlisene. De russiske fangene var ellers i slavearbeid mange steder, dels for å bygge festninger, veier og jernbane, spredt over hele landet fra Grense Jakobselv til Oslofjorden.
Etter et hemmelig regjeringsvedtak, og uten at vedtak var gjort om plasseringen av en ny internasjonal krigskirkegård skulle lokaliseres.
I oktober 1951 ble 8000 lik lastet og losset. Likrestene var pakket i papirsekker foret med asfalt (Derav «Operasjon Asfalt» som kodenavn for den offentlige gravskjendingen.
Det fortelles at mannskapene på DS «Raftsund» som deltok i transporten av likene, protesterte da de ikke orket arbeidet med å håndtere last som ga en uutholdelig stank. Etterretningstjenesten og et marinefartøy fulgte transporten, med ordre om å skyte skremmeskudd om det oppsto uro i havnene.
I Mo i Rana ble allerede under operasjonen, protestene så kraftige at aksjonen ble avblåst av forsvarsministeren. Folk – ikke bare kommunistene – oppfattet lik flyttingen som en skjendig handling. Massemobiliseringen som skjedde i Mo i Rana er i ettertid kalt kirkegårdskrigen. En admiral i sjøforsvarskommandoen betegnet operasjonen som mislykket. Aksjonen skulle året etter fortsette i Sør-Norge, men ble ikke gjennomført som planlagt.
1200 døde ble lagt i individuelle graver, de øvrige i massegraver.
Ifølge Marianne Neerland Soleim, som i 2017 utgav boka «Operasjon asfalt – Kald krig om krigsgraver», har ikke norske myndigheter lagt særlig arbeid i å identifisere de døde og det er ofte ukjent hvordan de døde.
Vi stappet likdeler opp i sekkene og det stakk bein, knokler og ribbein opp over alt. Kroppsdelene tilhørte ofte ikke samme person, og det var tilfeldig hva som endte opp i de forskjellige sekkene. Likene var fulle av mark og stanken var helt jævlig
Tor Steffensen
Steffensen forteller også at mange sleit psykisk etter arbeidet i et intervju med Dagbladet i 2010.
Imidlertid var arbeidet med å sprenge monumentene russerfangene selv hadde satt opp over sine døde kamerater i gang før departementet gjorde sitt vedtak om å samle gravene på Tjøtta.
Krigsgravtjenesten – som den gang het «Centralkontoret for krigsgraver» – var underlagt daværende forsvarsminister Jens Christian Hauge. Hauge skal ha mottatt en rapport fra en offiser, datert 1. november 1950 hvor det fortelles at en rekke støtter er sprengt. Det gjaldt blant annet Krokelv, Bjørnelv og Storvoll.
Den offisielle begrunnelse var at de sovjetiske krigsgravene var mange, de lå spredt og trengte stell. Det ble derfor i 1951 laget en plan for å samle de russiske krigsgravene på ett sted. Planen skulle – ifølge Krigsgravtjenesten, noe som i ettertid har vist seg å være blank løgn, – være laget i samråd med sovjetiske myndigheter. Sannheten er at flyttingen av krigsgravene førte til en alvorlig diplomatisk strid mellom Norge og Sovjetunionen, og at frykten for sovjetisk spionasje var den egentlige årsak. Dette sto det fremdeles i 2013 ingenting om på Krigsgravtjenestens hjemmeside, til tross for at sakens realiteter på dette tidspunkt var godt kjent.
Det viser seg forøvrig å være vanskelig, eller rettere sagt umulig å finne ut hvem som hadde tatt beslutningen om å sprenge de russiske gravmonomenter.